§ 26-5. Plikt til å stille gjenstander til rådighet som bevis

Paragrafen slår fast at alle har plikt til å gjøre gjenstander tilgjengelige som bevis. Plikten gjelder ting du har i din besittelse, og ting du kan skaffe til veie. Den rammer ikke bare partene i saken, men enhver. Gjenstander er en form for realbevis etter § 26-1, ved siden av personer, som § 26-4 regulerer.

Andre ledd gjør plikten mer konkret. Partene og andre kan pålegges å svare på om de vet om bevisgjenstander, og å gjøre de undersøkelsene som trengs for å finne ut av det. De kan også pålegges å lage oversikter, utdrag eller annen bearbeiding av opplysninger som finnes i gjenstandene. Plikten går altså lenger enn å levere ut det som ligger klart.

Tredje ledd setter en grense. Retten kan si nei til bevistilgang hvis kostnadene står i misforhold til tvisten og til hva beviset kan være verdt. Det samme gjelder hvis parten som ber om tilgang, selv har omtrent like god adgang til gjenstanden. Retten kan også kreve at den som begjærer tilgang, legger ut for utgiftene på forhånd.

Paragrafen henger sammen med flere naboregler. § 26-6 krever at en begjæring om tilgang peker ut hvilke gjenstander den gjelder. § 26-7 gir retten adgang til å kreve gjenstanden lagt fram når det er strid om tilgangen. Nekter en person som ikke er part, å følge en rettskraftig kjennelse om tilgang, kan retten etter § 26-8 avgjøre at kjennelsen tvangsfullbyrdes. § 26-3 sier hvordan realbevis som ikke er dokumenter, føres. Eksempel: En part vet at motparten har en gjenstand som kan avgjøre saken. Retten kan pålegge motparten å svare på om gjenstanden finnes, men kan nekte tilgang hvis det vil koste uforholdsmessig mye.