§ 26-7. Tvist om tilgang til bevisgjenstander
- Retten kan kreve å se en omstridt gjenstand for å avgjøre om den er bevis.
- Bevisforbud og bevisfritak stopper tilgangen, med mindre en særskilt lovregel gir retten myndighet.
- Retten bestemmer hvordan beviset gjøres tilgjengelig og oppbevares.
- Motparten får ikke kjenne innholdet før tvisten om tilgang er endelig avgjort.
§ 26-7. Tvist om bevistilgang
Paragrafen gjelder de tilfellene der partene er uenige om noen skal få tilgang til en gjenstand som kan være bevis. Retten kan da kreve å få gjenstanden lagt fram for seg selv. Slik kan dommeren se på tingen og avgjøre om den faktisk har verdi som bevis, før striden om tilgang blir avgjort. Bevisgjenstand betyr her en fysisk ting som kan si noe om det saken handler om.
Den som vil unngå å levere fra seg gjenstanden, kan vise til et bevisforbud (en regel som stenger for at et bevis brukes) eller et bevisfritak (et unntak som lar noen slippe å bidra med bevis). Da kan gjenstanden ikke legges fram for retten. Unntaket er at en annen lovregel gir retten myndighet til å la beviset føres likevel. Rammer forbudet eller fritaket bare en del av gjenstanden, skal retten om mulig få se resten. Paragrafen viser også til en begrensning i § 24-8 tredje ledd, som går ut på at en part ikke skal miste muligheten til å imøtegå motpartens argumenter og bevis.
Retten avgjør hvordan beviset skal gjøres tilgjengelig og oppbevares, og kan gi andre pålegg som trengs for at beviset kan føres skikkelig. Innholdet holdes skjult for motparten helt til striden om tilgang er endelig avgjort. Poenget er at beviset ikke skal bli kjent mens det ennå er uavklart om det får brukes.
Paragrafen henger tett sammen med naboparagrafene. Etter § 26-5 har enhver plikt til å stille til rådighet gjenstander de har hånd om eller kan skaffe. Etter § 26-6 må en begjæring om tilgang peke ut hvilke gjenstander den gjelder. Nekter en som ikke er part, å følge en rettskraftig kjennelse om tilgang, kan retten etter § 26-8 avgjøre at kjennelsen skal tvangsfullbyrdes. Hvordan andre realbevis føres, står i § 26-3, som viser til reglene i kapittel 27.
Eksempel: Den ene parten krever at motparten leverer en gjenstand. Motparten hevder at den ikke har noe med saken å gjøre. Retten kan be om å få se gjenstanden og selv vurdere om den er et bevis. Hvis motparten i stedet påberoper et bevisfritak, stopper det tilgangen, med mindre en særskilt lovregel gir retten hjemmel til å la beviset føres.