§ 5-3. Namsfogdens og partenes ansvar for å opplyse saken

Paragrafen fordeler ansvaret for å få saken opplyst mellom namsfogden og partene. Namsfogden må selv kontrollere tre ting: at namsfogden har myndighet til å behandle saken (er kompetent), at partene kan være part og drive saken (har partsevne og prosessdyktighet), og at tvangsgrunnlaget er tvangskraftig, altså kan fullbyrdes. Utover dette er det partene som må gjøre rede for fakta og bevis som kan ha betydning for avgjørelsene. Namsfogden skal dessuten veilede partene og andre interesserte så mye som trengs for å hindre og rette opp feil og forsømmelser.

Namsfogden kan på eget initiativ be om uttalelser fra partene og andre, og kan oppfordre partene til å skaffe bevis. Det er namsfogden som avgjør om slike opplysninger skal sendes til partene og interesserte før avgjørelsen tas. Saksbehandlingen er dermed ikke bare avhengig av hva partene selv velger å legge fram. I utleggssaker (saker der noe skal pantsettes for å dekke et pengekrav) har namsfogden en egen plikt til å undersøke, i rimelig grad og uten å vente på at noen ber om det, om saksøkte har eiendeler eller lønnsinntekt det kan tas utlegg i.

Paragrafen må ses sammen med reglene rundt. Kontrollen av kompetanse henger sammen med § 5-5, som lar en namsfogd uten kompetanse overføre saken til rett namsmyndighet. Kravet om partsevne og prosessdyktighet bygger på § 5-1, som viser til kapittel 2 i tvisteloven. Kontrollen av tvangsgrunnlaget henger sammen med § 4-18 og § 4-19, som stiller krav om varsel før fullbyrdelse kan begjæres i visse tilfeller. Begjæringens innhold er regulert i § 5-2, og etter § 5-4 gjør namsfogden en foreløpig prøving så snart begjæringen kommer inn. Opplysningsplikten står i § 5-7, der namsfogden kan pålegge partene å gi opplysninger eller legge fram bevis, og § 5-6 lar partene komme med innvendinger muntlig eller skriftlig.