§ 13-14. Tvangsfullbyrdelse av andre handleplikter, med løpende mulkt

Tvangsfullbyrdelsesloven·LOV-1992-06-26-86

Kort oppsummert

Tingretten avgjør ved kjennelse om saksøkeren, namsmyndigheten eller en løpende mulkt skal sikre oppfyllelsen.
Saksøkte betaler utgiftene, og retten kan kreve forskudd.
Mulkt følger reglene i § 13-8 tredje til femte ledd.
Mulkt kan ikke brukes for å tvinge fram arbeid i arbeidsforhold.

Lovteksten ordrett

§ 13-14. Fullbyrdelsesmåte

Tvangsfullbyrdelse av andre handleplikter enn de som er nevnt i §§ 13-8, 13-11 og 13-13, skjer ved at tingretten ved kjennelse enten gir saksøkeren rett til å utføre handlingen, eller bestemmer at namsmyndigheten selv skal utføre den, eller pålegger saksøkte en løpende mulkt for hver dag eller uke som går uten at handleplikten blir oppfylt.

Blir oppfyllelsen gjennomført ved at saksøkeren eller namsmyndigheten selv utfører den handling som saksøkte plikter å utføre, svarer saksøkte for utgiftene. Retten kan ved kjennelse pålegge saksøkte å betale de sannsynlige kostnader forskuddsvis. Etter utførelsen kan retten på samme måte i tilfelle bestemme hva saksøkeren skal betale tilbake. Blir saksøkeren gitt rett til å utføre handlingen og saksøkte eller noen annen gjør motstand, kan saksøkeren kreve hjelp hos namsfogden.

Blir oppfyllelsen søkt fremtvunget ved mulkt, gjelder § 13-8 tredje til femte ledd tilsvarende.

Løpende mulkt kan ikke anvendes for å fremtvinge tjeneste i arbeidsforhold eller for å tvinge noen til å motta en som er ansatt i slik tjeneste.

Kilde: Lovdata — Tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14

Hva betyr dette?

Paragrafen er en oppsamlingsregel for handleplikter (plikt til å gjøre noe) som ikke har egne regler i § 13-8, § 13-11 eller § 13-13. Tingretten bestemmer ved kjennelse hvordan plikten skal fullbyrdes. Det finnes tre måter. Saksøkeren kan få rett til å gjøre jobben selv. Namsmyndigheten kan få i oppdrag å gjøre den. Eller saksøkte kan pålegges løpende mulkt (en bot som løper for hver dag eller uke plikten står uoppfylt).

Utfører saksøkeren eller namsmyndigheten arbeidet, er det saksøkte som betaler. Retten kan kreve at de sannsynlige kostnadene betales på forhånd, og senere avgjøre hva saksøkeren eventuelt skal betale tilbake.

Mulktreglene i § 13-8 (tredje til femte ledd) brukes tilsvarende. Den paragrafen regulerer utlevering av løsøre. Der tilfaller mulkten statskassen og betales til namsfogden, og den inndrives etter reglene for pengekrav. Den kan ikke inndrives for mer enn åtte uker om gangen. Saksøkte kan be retten stanse inndrivingen når kravet er oppfylt eller det er umulig å oppfylle. Kongen kan i særlige tilfeller ettergi påløpt mulkt.

Det er en viktig begrensning. Mulkt er utelukket som middel til å presse fram arbeidsinnsats fra en arbeidstaker. Den kan heller ikke brukes for å få en arbeidsgiver til å ta imot en ansatt i tjenesten igjen.

Paragrafen henger sammen med § 13-11, som viser hit for løsøre som verken er personlig eller vanlig innbo, og med § 13-13 om krav på sikkerhet.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i tvangsfullbyrdelsesloven →