§ 432. Dom på deler av et sivilt krav, tilståelsesdom og restkrav

§ 432 regulerer hva retten gjør når et sivilt krav skal avgjøres i straffesaken, men opplysningene ikke er gode nok. Første ledd: Kan ikke retten fastslå hvor stort kravet er, kan den likevel gi dom for den delen den mener er dokumentert. Retten må altså ikke velge mellom alt eller ingenting.

Andre ledd gjelder saker som avgjøres ved tilståelsesdom (dom på grunnlag av tilståelse). Her kan retten bare avgjøre sivile krav som den finner utvilsomme. Terskelen er dermed høyere enn ellers, og tvilsomme krav blir liggende uavgjort.

Tredje ledd viser til tvisteloven § 19-7 om fristen for å oppfylle dommen. Etter den skal retten sette en frist når avgjørelsen kan fullbyrdes (tvangsinndrives) straks. For pengekrav er fristen to uker fra forkynnelsen, med mindre kravet forfaller senere. Ellers kan retten sette en frist fra avgjørelsen er rettskraftig (ikke lenger kan ankes), hvis ankefristen ikke gir tid nok. Er forpliktelsen betinget, fastsetter retten hvilken betingelse som må inntreffe først. Fjerde ledd sier at den som mener å ha krav ut over det dommen gir, kan reise egen sak om restkravet etter tvisteloven.

Paragrafen hører til rekken av regler om sivile krav i sjuende del. § 427 og § 428 sier hvem som fremmer kravet. § 431 lar retten utsette behandlingen til straffesaken er pådømt. § 433 hindrer at begjæringen trekkes tilbake uten videre etter at hovedforhandlingen har begynt, med mindre saksøkte eller retten samtykker. § 434 gjelder ny behandling av kravene ved anke, og § 435 gjelder ny prøving ved gjenåpning av straffesaken. § 429 er opphevet. En annen paragraf, § 256, viser hit.

Eksempel: Retten mener fornærmede har dokumentert en del av kravet, men ikke resten. Retten dømmer for den delen som er godtgjort. Fornærmede kan reise sak om resten etter tvisteloven.