§ 216i. Taushetsplikt ved kommunikasjonskontroll
- Alle som får vite om kommunikasjonskontroll, må tie om at den er begjært eller besluttet, og om opplysningene.
- Opplysningene kan brukes i etterforskningen og som bevis, men bruk i saker som ikke kunne begrunnet kontrollen, har strengere vilkår.
- Noen unntak gjelder uansett, som å hindre at en uskyldig blir straffet eller å avverge en straffbar handling.
§ 216i
- som ledd i etterforskningen av et straffbart forhold, herunder i avhør av de mistenkte,
- som bevis for det straffbare forholdet som begrunnet kontrollen,
- som bevis for et annet straffbart forhold som etter sin art kunne ha begrunnet den form for kommunikasjonskontroll som opplysningene stammer fra,
- som bevis for et annet straffbart forhold som etter sin art ikke kunne ha begrunnet den form for kommunikasjonskontroll som opplysningene stammer fra, såfremt slik bruk etter sakens art og forholdene ellers ikke vil være et uforholdsmessig inngrep, og oppklaring av forholdet uten bruk av opplysningene i vesentlig grad ville ha blitt vanskeliggjort. Er det andre forholdet påtalt som en overtredelse som kunne ha begrunnet den form for kommunikasjonskontroll som opplysningene stammer fra, eller belyser opplysningene også et straffbart forhold som etter sin art kunne ha begrunnet slik kontroll, kan opplysningene uansett brukes som bevis,
- for å forebygge at noen uskyldig blir straffet,
- for å avverge en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff,
- for å gi opplysninger til kontrollutvalget,
- for å gi underretning etter § 216 j,
- for at Politiets sikkerhetstjeneste kan utlevere opplysninger til Etterretningstjenesten dersom det er nødvendig for forebyggelses- og sikkerhetsmessige formål,
- i saker om erstatning etter kapittel 31,
- i sak om forbud mot en kriminell sammenslutning etter kapittel 17 c.
§ 216 a annet ledd gjelder tilsvarende.
Paragrafen pålegger taushet om kommunikasjonskontroll. Alle som får vite at kontroll er begjært eller besluttet, må holde det for seg selv. Det samme gjelder opplysningene som kommer frem, og andre opplysninger som er viktige for etterforskningen og som noen får kjennskap til gjennom kontrollen eller saken. Hemmeligheten skal beskytte etterforskningen.
Taushetsplikten hindrer ikke at politiet bruker opplysningene i etterforskningen, for eksempel i avhør av de mistenkte. Opplysningene kan brukes som bevis for forholdet som begrunnet kontrollen. De kan også brukes som bevis for et annet lovbrudd av en art som kunne gitt samme kontroll.
Er det andre forholdet av en art som ikke kunne gitt slik kontroll, er bruken bare lovlig hvis den ikke blir et uforholdsmessig inngrep og oppklaring ellers ville blitt vesentlig vanskeligere. Opplysninger fra kontrollen har altså en strengere terskel når de brukes i saker som i seg selv ikke kunne begrunnet kontrollen.
I visse tilfeller kan opplysningene brukes uansett, blant annet for å hindre at en uskyldig blir straffet og for å avverge en straffbar handling som kan gi frihetsstraff. De kan også gis til kontrollutvalget og brukes ved underretning etter § 216j. Loven nevner flere slike tilfeller. Andre ledd gir en egen taushetsplikt overfor uvedkommende om noens private forhold som en får kjennskap til gjennom kontrollen.
Sammenheng med andre paragrafer: § 216h gir kontrollutvalget innsyn, og taushetsplikten hindrer ikke at opplysninger gis dit. § 216g regulerer sletting og sperring av opplysningene. § 216j gir de som har vært kontrollert, rett til underretning, og dette er en av grunnene til at taushetsplikten kan brytes. Romavlytting etter § 216m ligger i samme kapittel, og § 216l gjelder samtykkeavlytting.