§ 157a. Smitteundersøkelse av mistenkt ved seksuallovbrudd

Paragrafen lar politiet undersøke en mistenkt for seksuelt overførbare infeksjoner. Den gjelder personer som med skjellig grunn mistenkes for alvorlige seksuallovbrudd, som voldtekt og seksuell omgang med barn. Undersøkelsen er kroppslig, for eksempel en blodprøve, og skal avklare om mistenkte er smittet. Den kan ikke brukes hvis den blir et uforholdsmessig inngrep.

Er mistenkte enig, kan undersøkelsen skje frivillig. Uten samtykke kreves ordre fra påtalemyndigheten, og retten trenger ikke gå inn. Det skiller seg fra hovedregelen i § 157, der retten avgjør ved kjennelse når mistenkte ikke samtykker. Ordren skal være skriftlig og grunngitt. Er det fare ved opphold, kan den gis muntlig og må da nedtegnes snarest mulig.

Resultatet av prøvene skal meddeles fornærmede. Ellers skal prøvene bare brukes i strafferettspleien, altså til oppklaring og straffeforfølging, og ikke til andre formål.

Paragrafen er en spesialregel ved siden av den generelle regelen i § 157. Den gjelder mistenkte for handlinger som kan gi frihetsstraff, og krever at undersøkelsen antas å ha betydning for å opplyse saken. § 157a har et annet formål: å avklare smitte, med resultat til fornærmede. Andre inngrep mot mistenkte finnes i § 158 om DNA-analyse og § 160 om fingeravtrykk og fotografi. § 159 krever dessuten at gransking gjøres så hensynsfullt som mulig overfor dem som berøres.

Eksempel (bygd på rollene i loven): Politiet har en mistenkt for voldtekt som ikke vil la seg teste. Påtalemyndigheten kan da beslutte at prøven likevel skal tas, hvis inngrepet ikke blir uforholdsmessig. Resultatet gis til fornærmede.