§ 157. Kroppslig undersøkelse og blodprøve av mistenkt

Straffeprosessloven·LOV-1981-05-22-25

Kort oppsummert

Mistenkte kan undersøkes kroppslig, blant annet med blodprøve, når det har betydning for saken og ikke er et uforholdsmessig inngrep.
Uten samtykke kreves som hovedregel kjennelse fra retten; ved fare for at formålet forspilles kan påtalemyndigheten gi ordre.
Prøvene skal bare brukes i strafferettspleien.

Lovteksten ordrett

§ 157

Den som med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, kan underkastes kroppslig undersøkelse når det antas å være av betydning for opplysningen av saken og ikke fremstår som et uforholdsmessig inngrep. Det kan tas blodprøve og foretas andre undersøkelser som kan skje uten fare eller betydelig smerte.

Disse regler gjelder selv om straff ikke kan idømmes på grunn av reglene i straffeloven § 20. Det gjelder også når tilstanden har medført at den mistenkte ikke har utvist skyld.

Uten mistenktes samtykke kan undersøkelse bare foretas etter kjennelse av retten. Så vidt mulig og tilrådelig skal han få adgang til å uttale seg før avgjørelsen treffes.

Dersom formålet med undersøkelsen ellers kunne forspilles, kan ordre fra påtalemyndigheten tre i stedet for kjennelse av retten. Ordren skal være skriftlig og grunngitt. Er det fare ved opphold, kan ordren gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes.

De innhentede prøvene skal bare brukes i strafferettspleien. Kongen kan i forskrift likevel bestemme at rettstoksikologiske analysedata også kan brukes i forskningsøyemed, og gi nærmere regler om slik bruk.

Kilde: Lovdata — Straffeprosessloven § 157

Hva betyr dette?

Paragrafen gir adgang til å undersøke kroppen til en person som er mistenkt for en straffbar handling, for å skaffe bevis. Mistanken må være skjellig (den må hvile på et visst grunnlag), og handlingen må være av den typen som kan gi fengsel. Undersøkelsen må antas å ha betydning for å oppklare saken, og den kan ikke være et uforholdsmessig inngrep. Blodprøve er nevnt som eksempel. Andre undersøkelser er tillatt når de kan gjøres uten fare eller store smerter.

Uten samtykke fra den mistenkte trengs som hovedregel en kjennelse, det vil si en avgjørelse fra retten. Den mistenkte skal så langt det er mulig og tilrådelig få uttale seg først. Hvis formålet ellers kan gå tapt, kan påtalemyndigheten gi en ordre i stedet. Ordren må være skriftlig og begrunnet. Haster det, kan ordren gis muntlig, men den skal skrives ned så snart som mulig.

Reglene gjelder også når straff ikke kan gis fordi personen var utilregnelig etter straffeloven § 20, og når tilstanden gjorde at personen ikke handlet skyldig. Straffeloven § 20 sier blant annet at den som var under 15 år, og den som hadde en sterkt avvikende sinnstilstand på handlingstidspunktet, ikke er strafferettslig ansvarlig. Prøvene skal bare brukes i strafferettspleien. Kongen kan likevel bestemme i forskrift at analysedata fra rettstoksikologi også kan brukes til forskning.

Paragrafen er grunnregelen som flere nabobestemmelser bygger på. Etter § 157a kan mistenkte testes for seksuelt overførbar infeksjon ved visse seksuallovbrudd, og der gjelder deler av denne paragrafen tilsvarende. § 158 gir en egen adgang til å ta biologisk materiale til DNA-analyse uten hensyn til første ledd her. Etter § 160 kan det tas fingeravtrykk og fotografi, og også der gjelder regelen om utilregnelige. § 156 handler om gransking av hus og privat område, som kan skje uten eierens samtykke når vilkårene for ransaking er oppfylt. § 159 krever at gransking skjer så hensynsfullt som mulig.

Eksempel: En mistenkt nekter å gi blodprøve. Da må retten vanligvis avgjøre spørsmålet ved kjennelse. Hvis formålet ellers kan gå tapt, kan påtalemyndigheten i stedet gi en skriftlig og begrunnet ordre.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i straffeprosessloven →