§ 134. Bevis om vitnets vandel og troverdighet
- Bevis om vitnets vandel og troverdighet må retten tillate, og skal som regel nektes når det er uvesentlig.
- Spørsmål om tidligere straff besvares som regel skriftlig.
- Motbevis må alltid tillates, og skriftlige erklæringer om vitnets rykte må ikke brukes.
§ 134
Paragrafen setter grenser for hvordan man kan angripe eller forsvare et vitnes troverdighet. Bevis om vitnets livsførsel, eller om vitnet er til å stole på ellers, kan bare føres slik og i den grad retten tillater. Det samme gjelder bevis om vitnets tidligere seksuelle atferd. Retten bør avskjære slike bevis når de ikke har vesentlig betydning. Motparten har derimot alltid rett til å føre motbevis.
Andre ledd gjelder spørsmål om vitnet er straffet tidligere. Disse skal som regel stilles og besvares skriftlig. Retten kan bestemme at samme fremgangsmåte brukes for andre spørsmål om vitnets person eller privatliv. Etter tredje ledd må skriftlige erklæringer om vitnets gode eller dårlige rykte ikke brukes.
Et konstruert eksempel: Den ene parten vil vise at et vitne pleier å lyve, og vil føre et annet vitne som skal fortelle om vitnets rykte. Retten avgjør om og hvordan dette kan skje, og kan nekte hvis det ikke har vesentlig betydning. Den andre parten kan uansett føre motbevis.
Regelen supplerer reglene om selve avhøringen. Etter § 133 forklarer vitnet seg muntlig og skal oppgi kilden til kunnskapen sin. Etter § 135 avhører partene vitnene, og § 136 pålegger retten å våke over at avhøringen tar rimelig hensyn til vitnet. § 131 og § 132 gjelder forsikringen. I § 130a er beskyttelsen av vitnet drevet lenger, ved anonym vitneførsel i alvorlige saker.