§ 3. Hvilken lov gjelder når loven er endret?
- Hovedregelen er at loven fra handlingstidspunktet brukes.
- Ny lov brukes bare hvis den er gunstigere og endringen skyldes et endret syn på straff.
- Foreldelse etter en nyere lov teller ikke for den som er siktet.
- Etter gjenåpning brukes samme lovgivning som ved den opprinnelige avgjørelsen.
§ 3. Straffelovgivningens virkeområde i tid
Paragrafen svarer på hvilken lov som gjelder når reglene er endret mellom handlingen og saken. Hovedregelen er at du bedømmes etter loven slik den var da handlingen skjedde. Unntaket kommer den siktede til gode. Hvis loven er endret fordi man har fått et nytt syn på hva som bør straffes, eller på hvordan reaksjoner bør brukes, og den nye loven gir et bedre resultat for siktede, brukes den nye loven.
Resten av paragrafen gjelder særtilfeller. Fortsetter et straffbart forhold over tid, og loven blir skjerpet underveis, deles forholdet opp. Det som skjedde før skjerpelsen bedømmes etter gammel lov, og det som skjedde etter, etter den nye. Eksempel: en person driver et ulovlig forhold over lang tid, og reglene skjerpes midtveis. De første delene bedømmes da etter den gamle loven, og de senere delene etter den nye.
Når du er siktet, teller det ikke at en nyere lov ville gjort saken foreldet. Siktet er du blant annet når påtalemyndigheten har erklært deg siktet, saken er reist for retten, eller tvangsmidler som pågripelse, ransaking eller beslag er brukt mot deg. Har gjennomføringen av en straff eller annen reaksjon begynt, teller det heller ikke at en nyere lov ville gjort adgangen til å gjennomføre den foreldet. Blir noen dømt etter at en sak er gjenåpnet, gjelder samme lovgivning som i den første avgjørelsen.
Paragrafen hører til de alminnelige reglene om lovens virkeområde. § 1 sier at første del gjelder alle straffbare handlinger hvis ikke noe annet er bestemt. Denne paragrafen handler om tid. De nærliggende reglene handler om sted og personkrets. § 4 gjelder handlinger i Norge, også på Svalbard. § 5 gjelder handlinger i utlandet begått av norske statsborgere, personer bosatt i Norge og foretak registrert i Norge, i bestemte tilfeller. § 2 og § 6 knytter loven til folkeretten, § 7 sier at en handling også kan anses foretatt der virkningen inntrådte, og § 8 regulerer saker som allerede er pådømt i utlandet. § 9 forklarer hvem som regnes som «de nærmeste».