§ 25. Faktisk uvitenhet: du bedømmes etter det du trodde

Paragrafen bygger på et enkelt utgangspunkt: du bedømmes ut fra det du trodde om situasjonen da du handlet. Tok du feil av de faktiske forholdene, er det din egen oppfatning som teller, ikke hvordan det egentlig var. Dette henger tett sammen med forsettskravet. Etter § 21 straffes i utgangspunktet bare forsettlige lovbrudd, og forsett etter § 22 handler nettopp om hva gjerningspersonen var klar over eller regnet som mulig.

Andre ledd gir en viktig begrensning. Var din uvitenhet uaktsom, kan du likevel straffes, men bare for lovbrudd der uaktsomhet er straffbart. Uaktsomhet betyr at du ikke opptrådte forsvarlig og kan lastes for det, slik § 23 beskriver. Tok du feil på grunn av slurv som du kan bebreides, hjelper det altså ikke alltid at du ikke visste bedre.

Tredje ledd stenger for en bestemt forklaring. Uvitenhet som skyldes at du selv har satt deg i rus, blir ikke tatt hensyn til. Retten bedømmer deg som om du var edru. Det samme gjelder hvis du var i en selvforskyldt tilstand av utilregnelighet. Regelen hindrer at den som har rusa seg selv, kan bruke rusen som forklaring på at han misforsto situasjonen.

Paragrafen er en av de alminnelige reglene om skyld. Rettsuvitenhet, altså at du ikke kjente til at handlingen var ulovlig, er regulert i § 26. Der er poenget at uvitenhet om rettsreglene bare fører til straff når den er uaktsom. § 25 gjelder derimot feiloppfatninger om virkeligheten. Foretak kan straffes etter § 27 selv om ingen enkeltperson har utvist skyld.

Eksempel: En person tar en gjenstand og tror oppriktig at den er hans egen. Han bedømmes etter denne oppfatningen. Var troen uaktsom og loven straffer uaktsomt lovbrudd, kan han likevel straffes. Var han derimot beruset av eget valg og trodde feil på grunn av rusen, bedømmes han som om han var edru.