§ 36. Avkorting av enke- og enkemannspensjon mot arbeidsinntekt

Paragrafen bestemmer at enke- eller enkemannspensjon skal reduseres når den gjenlevende ektefellen er under 70 år og tjener, eller kan ventes å tjene, egne penger. Enkelte utbetalinger fra folketrygden regnes som arbeidsinntekt i denne sammenhengen. Når Pensjonskassen skal anslå hva den gjenlevende kunne ha tjent, ser den blant annet på jobbmulighetene der vedkommende bor, og bruker de samme momentene som folketrygdens regler om inntektsprøving av gjenlevendeytelser.

I praksis er det innført et fribeløp. Er inntekten på årsbasis lavere enn halvparten av grunnbeløpet i folketrygden (G), skjer det ingen reduksjon. Over denne grensen trekkes 40 prosent av det overskytende beløpet fra pensjonen. Har den gjenlevende fylt 67 år, endres regelen: da avkortes pensjonen bare dersom vedkommende faktisk har arbeidsinntekt, ikke ut fra hva han eller hun kunne ha tjent. Endrer forholdene seg vesentlig sammenlignet med det som lå til grunn tidligere, for eksempel fordi inntekten faller bort eller øker mye, kan Pensjonskassen behandle saken på nytt og justere pensjonen opp, ned eller la den falle helt bort. Det inntektsgrunnlaget som allerede er fastsatt i folketrygdsaken, brukes også ved beregningen etter denne paragrafen, slik at den gjenlevende slipper å få inntekten vurdert på nytt med et annet resultat.

Bestemmelsen må leses sammen med reglene rundt den. § 32 gir selve retten til enke- eller enkemannspensjon, § 33 fastsetter at full pensjon skal utgjøre 9 prosent av avdødes pensjonsgrunnlag, og § 34 har overgangsregler for eldre dødsfall. § 35 regulerer samtidig reduksjon når den gjenlevende også mottar egen alders- eller uførepensjon, mens § 37 bestemmer fra og til når utbetalingen løper. Inntektsprøvingen i paragrafen her har dessuten en klar parallell i folketrygdlovens regler om reduksjon av gjenlevendeytelser på grunn av inntekt, som blant annet stiller krav til forventet inntekt etter en overgangsperiode.