§ 32. Rett til enke- og enkemannspensjon

Dør et medlem, får den gjenlevende ektefellen rett til enke- eller enkemannspensjon. Skal det gis oppsatt pensjon - altså til en ektefelle etter et medlem som selv ikke lenger var i aktiv tjeneste - er det et vilkår at medlemmet hadde minst tre års tjenestetid, beregnet etter reglene om tjenestetid andre steder i loven.

Er medlemmet forsvunnet og det er avsagt kjennelse for at vedkommende må antas å være død, regnes den andre ektefellen som gjenlevende. Allerede før en slik kjennelse foreligger, kan Pensjonskassen velge å gi hel eller delvis pensjon. Døde medlemmet derimot kort tid etter tilsettingen eller vigselen - innen ett år - og årsaken var en sykdom en av ektefellene trolig kjente til fra før, gis det som hovedregel ingen pensjon i det hele tatt, men Pensjonskassen kan gjøre unntak når særlige grunner taler for det. Har medlemmet vært gift mer enn én gang, er det ekteskapslovgivningen som avgjør om en fraskilt ektefelle også har krav på del av pensjonen, og eventuelt hvordan den skal fordeles mellom gjenlevende og fraskilt ektefelle.

Selve pensjonsbeløpet - ni prosent av avdødes pensjonsgrunnlag som hovedregel - følger av § 33, mens § 34 har overgangsregler for eldre årskull. Har den gjenlevende egen alderspensjon, uførepensjon eller arbeidsinntekt, kan pensjonen bli redusert etter §§ 35 og 36. Når utbetalingen løper og opphører, går fram av § 37, og gjenlevende barn har en tilsvarende rett til barnepensjon etter § 38. Tjenestetiden som kreves for oppsatt pensjon, regnes etter de samme reglene som ellers i loven - blant annet telles permisjoner med lønn og perioder med uførepensjon med.