§ 11. Pensjonsgrunnlag - arbeidsinntekt som gir pensjon

Paragrafen definerer pensjonsgrunnlaget: den faste arbeidsinntekten i stillingen som gir rett til medlemskap i Pensjonskassen. Tariffavtaler mellom staten og hovedsammenslutningene - de store arbeidstakerorganisasjonene i staten - kan utvide dette, slik at også andre faste inntekter tas med i grunnlaget. For medlemmer med varierende inntekt fastsetter tariffavtalen både hvilke tillegg som skal telle, og hvor lenge et medlem må ha hatt et tillegg før det regnes med. Er noen ikke omfattet av en slik tariffavtale, er det Pensjonskassen selv som avgjør hvilken inntekt og hvilke tillegg som inngår.

I praksis betyr dette at to ansatte i tilsynelatende like stillinger kan få ulikt pensjonsgrunnlag, avhengig av hva tariffavtalen for akkurat deres gruppe sier. Tenk deg en ansatt som får et fast skifttillegg i tillegg til grunnlønnen: tillegget regnes bare med i pensjonsgrunnlaget dersom tariffavtalen sier at slike tillegg skal telle, og først etter at den ansatte har hatt tillegget så lenge avtalen krever. Fra 2025 er det dessuten innført en avgrensning for stillinger med særaldersgrense: der teller bare inntekten fra selve særaldersstillingen med når pensjonen etter de særskilte reglene om særaldersgrense skal regnes ut, mens inntekt opptjent før 2025 ikke rammes av denne avgrensningen.

Pensjonsgrunnlaget er selve fundamentet for resten av kapittel 3. Etter § 13 kan departementet i særlige tilfeller fastsette et helt eget pensjonsgrunnlag. § 14 setter en øvre grense: grunnlaget kan aldri overstige tolv ganger folketrygdens grunnbeløp, mens grunnlaget for den betingede tjenestepensjonen er begrenset til 7,1 ganger grunnbeløpet. § 15 løser situasjonen der arbeidstiden har variert gjennom yrkeslivet, ved å regne ut et gjennomsnittlig grunnlag. Grunnlaget er også utgangspunktet for innskuddet den enkelte betaler etter § 16, hvordan innskuddet trekkes og innbetales etter § 17, og en eventuell arbeidsgiverandel etter § 18.