§ 9-3. Skipsførerens plikter ved alvorlige straffbare handlinger om bord

Paragrafen pålegger skipsføreren en handleplikt når det skjer en alvorlig straffbar handling om bord mens skipet er til havs. Skipsføreren skal da, så raskt som forholdene tillater, undersøke hendelsen, sikre bevis og ta forklaring fra involverte. Plikten faller bort dersom handlingen er begått på territoriet til et annet land, og lokale myndigheter der etterforsker saken selv. Er skipet i norsk havn når hendelsen skjer, gjelder ikke denne særskilte undersøkelsesplikten, fordi ordinære norske myndigheter da kan tre inn.

Fram til rette myndigheter kan overta saken, har skipsføreren myndighet til å iverksette tiltak og bruke maktmidler overfor den som mistenkes for handlingen. Adgangen er ikke ubegrenset: tiltakene må være nødvendige for å opprettholde kontroll, og de må stå i forhold til hvor alvorlig situasjonen er. I praksis betyr dette at skipsføreren må vurdere løpende hvor inngripende reaksjon som er påkrevd, og ikke gå lenger enn det som trengs for å sikre kontroll om bord fram til relevante myndigheter kan overta ansvaret. Departementet har hjemmel til å fastsette forskrift som utdyper hvilke tiltak og maktmidler skipsføreren kan bruke i slike situasjoner.

Bestemmelsen hører hjemme i kapittel 9 om skipstjenesten, og utfyller de øvrige reglene om orden og rettigheter om bord. Den henger sammen med § 9-1 om kontrolltiltak, som også gir rederiet fullmakter overfor dem som arbeider om bord, men til et annet formål. Andre paragrafer i samme kapittel regulerer retten til å ta med eiendeler om bord (§ 9-2), retten til å gå i land i fritiden (§ 9-4), retten til å fratre under nærmere vilkår (§ 9-5), krav om at sentrale regler skal være tilgjengelige om bord (§ 9-6), og retten til å klage til rederiet (§ 9-7). Til sammen gir disse bestemmelsene et bilde av balansen mellom skipsførerens og rederiets myndighet og den enkeltes rettigheter under tjenesten om bord.