§ 18-2. Naturressursskatt for kraftverk

Naturressursskatt er en skatt til kommunene og fylkeskommunene som følger produksjonen av kraft. Den betales av eieren av kraftverket. Skatten regnes ut for hvert kraftverk for seg. Grunnlaget er et gjennomsnitt over sju år, altså inntektsåret og de seks årene før. Satsen er 1,13 øre per kilowattime til kommunen og 0,21 øre til fylkeskommunen. Kraftverk med generatorer under 10 000 kVA samlet påstemplet ytelse betaler ingen naturressursskatt.

Skatten kan ikke trekkes fra i alminnelig inntekt. I stedet kan eieren kreve den trukket fra i fellesskatten til staten. De selskapene og innretningene som § 2-36 annet ledd omfatter, kan i stedet trekke den fra i skatten til staten på alminnelig inntekt. Ifølge § 2-36 er det norske og utenlandske selskaper som er selvstendige skattesubjekter, som er fritatt for skatt til kommune og fylkeskommune, dødsbo unntatt. Blir naturressursskatten høyere enn fellesskatten eller inntektsskatten til staten det året, kan overskuddet fremføres til senere år, med rente.

Hvilke kommuner som får skatten, avgjøres av reglene om stedbunden skattlegging i § 3-3 og skattestedsreglene i § 18-7. Etter § 3-3 skattlegges formue og inntekt fra anlegg i kommunen der anlegget ligger, og bestemmelsen nevner elektrisitetsverk og vannfall blant de typene som omfattes. Etter § 18-7 fordeles kraftanleggsformuen mellom regulerings-, vannfalls- og kraftverkskommuner. For eldre anlegg fra før 1. januar 1997 (som var prosentlignet) fordeles naturressursskatten mellom kommunene i samme forhold som formuen. Mellom fylkeskommunene deles den etter skattemessige formuesverdier i hver av dem.

Naturressursskatten er noe annet enn grunnrenteskatten. Grunnrenteskatt går til staten og regnes av grunnrenteinntekt (§ 18-3), mens naturressursskatt går til kommune og fylkeskommune og regnes av produsert mengde. For vindkraft finnes en egen grunnrenteskatt i § 18-10. Ved fastsetting og betaling gjelder skatteforvaltningsloven og skattebetalingsloven.