§ 18-7. Hvilke kommuner skattlegger kraftanlegg
- Paragrafen fordeler kraftanleggets formue og inntekt mellom regulerings-, vannfalls- og kraftverkskommuner.
- Ved regulering skattlegges tre poster i de berørte kommunene.
- Ellers gjelder en fordeling på 60 prosent til vannfallskommunene og 40 prosent til kraftverkskommunen.
- Naturressursskatten fordeles etter samme mønster som formuen.
§ 18-7. Skattested
- den tekniske verdien av reguleringsanlegget,
- den samlede verdien av erstatninger m.v. for reguleringen ovenfor reguleringsanlegget eller – hvis erstatningen ikke kan bringes på det rene eller erstatning ikke er ytet – den tilsvarende verdien,
- ti prosent av den del av bruttoformuen i kraftanlegget – fratrukket verdiene etter a og b – som forholdsmessig svarer til den kraftøkningen som er innvunnet ved reguleringen sammenlignet med den samlede kraftmengden.
- Bruttoinntekt som kan henføres til et bestemt kraftverk, tilordnes dette kraftverket.
- Bruttoinntekt som ikke kan henføres til et bestemt kraftverk, fordeles på det enkelte kraftverk etter den andelen kraftverkets brutto salgsinntekter etter § 18-3 annet ledd fratrukket inntekt etter a utgjør av kraftforetakets totale brutto salgsinntekter etter § 18-3 annet ledd fratrukket inntekt etter a tillagt brutto kraftkjøpskostnad.
Paragrafen sier hvilke kommuner som kan skattlegge formue og inntekt fra kraftanlegg. Den bygger på de alminnelige reglene om stedbunden skattlegging (§ 3-3), men har egne regler for kraftanlegg, fordi reguleringsanlegg, vannfall og kraftverk kan ligge i ulike kommuner.
Regulerer et anlegg vassdraget for å øke lavvannføringen, skattlegges en del av formuen i kommunene som berøres. Denne delen består av tre poster: den tekniske verdien av reguleringsanlegget, verdien av erstatninger for reguleringen (eller en tilsvarende verdi hvis erstatning mangler eller ikke lar seg fastslå), og ti prosent av bruttoformuen som tilsvarer kraftøkningen reguleringen har gitt.
Reguleringsanleggets tekniske verdi skattlegges der anlegget ligger. Erstatningsverdien går til de berørte kommunene, mens kraftøkningsdelen fordeles mellom kommunene som grenser til anlegget, i forhold til erstatningsverdien. Eier ikke kraftverkseieren reguleringen, skattlegges de to første postene hos den som eier reguleringen, og kraftøkningsdelen hos kraftverkseieren.
Ligger kraftverket i en annen kommune enn vannfallet, skattlegges 60 prosent av resten av formuen i vannfallskommunene og 40 prosent i kraftverkskommunen. De berørte kommunene kan avtale en annen fordeling hvis departementet godkjenner det. Bruker kraftverket vann fra flere vassdrag, deles vannfallsandelen mellom vassdragskommunene etter hvor mye hvert vassdrag bidrar med, ganget med fallhøyden.
Inntekten fra kraftverket fordeles etter skattemessige formuesverdier i hver kommune, og fordelingen gjøres før fradrag for gjeldsrenter og generalkostnader. Slike fradrag deles mellom kommuner etter størrelsen på inntekten i hver kommune, ifølge § 6-90. Bruttoinntekt som kan knyttes til ett bestemt kraftverk, går til det kraftverket. Resten deles etter hvor stor andel hvert kraftverk har av foretakets salgsinntekter, målt etter § 18-3 annet ledd, sammen med kraftkjøpskostnadene.
For anlegg som ble prosentlignet før 1. januar 1997, beholdes fordelingen fra 1996. Naturressursskatten etter § 18-2 fordeles mellom kommunene i samme forhold som formuen, og mellom fylkeskommunene etter skattemessige formuesverdier.