§ 9-8. Takseringsregler: verdsetting ved skjønn

Paragrafen handler om takseringsregler, det vil si faste regler for å sette en verdi på ting som ikke har en klar pris. Det gjelder formues-, inntekts- og fradragsposter som må fastsettes ved skjønn. Departementet kan gi forskrift med slike regler. Reglene skal legges til grunn i den enkelte saken, med mindre forholdene tilsier et avvik som ikke er ubetydelig.

Skattekontoret kan lage en lokal regel. Det kan skje når lokale forhold gjør at en landsdekkende regel bør fravikes for en hel gruppe skattepliktige, eller når det ikke finnes noen landsdekkende regel. Den lokale regelen fungerer som et alternativ når den sentrale ikke passer eller mangler.

Departementet kan også gi forskrift om verdsetting av skogeiendom. Skattedirektoratet kan oppnevne særskilte takstutvalg, som gir forslag til verdsetting av bestemte formuesobjekter eller typer av dem. Utvalgene avgjør ikke selv, de kommer med forslag.

Paragrafen hører til i kapittel 9 om fastsetting. Etter § 9-1 fastsetter skattepliktige grunnlaget for skatten ved å levere skattemelding, og § 9-2 sier hvem som beregner skatten. Der en verdi må vurderes, er takseringsreglene utgangspunktet. Fastsettingen kan senere endres av den skattepliktige etter § 9-4, og etter § 9-9 kan skattemyndighetene av særlige grunner sette ned eller ettergi fastsatt skatt hvis det virker særlig urimelig å holde fast ved hele kravet.

Eksempel: Departementets takseringsregel gir en bestemt verdi for en type formuesobjekt. Den skattepliktige mener at hans eller hennes tilfelle avviker mye fra det regelen forutsetter. Regelen skal likevel legges til grunn, med mindre avviket er slik at det ikke kan kalles ubetydelig. Er det tilfellet, kan forholdene i saken få avgjøre verdien.