§ 3-3. Utlevering av skatteopplysninger til andre offentlige myndigheter

Paragrafen lar skattemyndighetene gi opplysninger til andre offentlige organer, selv om taushetsplikten i § 3-1 ellers gjelder. Vilkåret er at mottakeren trenger opplysningene for å utføre oppgavene sine etter lov, eller for å hindre at virksomhet drives på en uforsvarlig måte.

Andre ledd setter en grense. Utleveringen må stå i et rimelig forhold til ulempene den fører med seg. Lovgiver nevner to slike ulemper: inngrep i personvernet og risikoen for at opplysninger som har betydning for konkurransen, kommer på avveie. Utlevering som er uforholdsmessig, er dermed ikke tillatt selv om mottakeren har bruk for opplysningene.

Tredje ledd åpner for at departementet gir forskrift. Forskriften kan si hvem som skal få opplysninger, hvilke opplysninger som kan gis, hvilke momenter som teller når man vurderer om utleveringen er forholdsmessig, og at noen opplysninger alltid kan utleveres. Loven selv gir altså rammene, mens detaljene kan legges i forskrift.

Paragrafen er den brede regelen om utlevering til det offentlige. Kapittelet har også snevrere regler. § 3-5 gjelder petroleumsopplysninger som en annen myndighet trenger for å anslå framtidige skatter til bruk i meldinger og proposisjoner til Stortinget. § 3-6 gir fellesorganet for avtalefestet pensjon tilgang til opplysninger om brutto arbeidsinntekt. § 3-8 lar Skattedirektoratet godkjenne utlevering til forskning, og § 3-9 gjelder Advokattilsynet. § 3-2 gjør at innsyn etter § 5-4 heller ikke stenges av taushetsplikten.

§ 3-11 om overført taushetsplikt viser til denne paragrafen. Det samme gjør § 8-12, som har tittelen «Melding om flernasjonale konserns fordeling av inntekt, skatt mv.».

Eksempel: Et annet offentlig organ ber om opplysninger om en skattepliktig fordi det trenger dem for å gjøre en lovpålagt oppgave. Vilkåret i første ledd kan da være oppfylt. Er utleveringen likevel et stort inngrep i personvernet, sammenlignet med nytten, kan andre ledd stenge for den.