§ 3-4. Skatteopplysninger til banker, forsikringsselskaper og kredittopplysningsbyråer

Paragrafen lar skattemyndighetene gi en avgrenset pakke med opplysninger til tre grupper: finansforetak, forsikringsvirksomhet og kredittopplysningsvirksomhet. Det gjelder blant annet identifikasjonsnummer, navn og adresse, samt tall for fastsatt formue, inntekt og skatt. Dette er unntak fra taushetsplikten i § 3-1. Personlig skattepliktig identifiseres med fødselsnummer eller d-nummer, mens en upersonlig skattepliktig identifiseres med organisasjonsnummer.

Kredittopplysningsvirksomhet er virksomhet som gir beskjed om hvor kredittverdig og økonomisk solid noen er. Slike virksomheter må følge personopplysningsloven når de bruker opplysningene. Unntaket fritar dem ikke fra personvernreglene. Lovhenvisningene knytter begrepene til finansforetaksloven og forsikringsvirksomhetsloven, slik at kretsen av mottakere følger disse lovene.

Paragrafen er ett av flere unntak i kapittel 3. Mens § 3-3 lar skattemyndighetene gi opplysninger til offentlige myndigheter som trenger dem, retter denne paragrafen seg mot aktører i finans- og kredittsektoren. § 3-7 lar opplysninger gjøres kjent når de som har krav på taushet samtykker. Kapittelet har også regler om petroleumsopplysninger (§ 3-5), pensjon (§ 3-6), forskning (§ 3-8) og Advokattilsynet (§ 3-9).

Hovedregelen i § 3-1 pålegger alle som jobber eller har jobbet for skatteetaten å holde andres økonomiske og personlige forhold for seg selv. Denne paragrafen gjør et hull i den regelen for bestemte mottakere og bestemte opplysninger.

Eksempel: Et forsikringsselskap ber skattemyndighetene om navn, adresse og fastsatt inntekt for en kunde. Forsikringsvirksomhet er nevnt i paragrafen, og opplysningene ligger innenfor det som kan gis. Selskapet må så følge personopplysningsloven når det bruker opplysningene. En helt annen type opplysning, som noe fra en pågående kontroll, dekkes ikke av oppregningen.