§ 8-12. Konsernrapport for flernasjonale konsern
- Norske morselskap med utenlandske foretak leverer hvert år en samlet konsernrapport.
- Norske datterforetak kan bli pliktige hvis utenlandsk mor ikke rapporterer i sitt hjemland.
- Konsern under 6,5 milliarder kroner i inntekt året før er unntatt, og rapporten skrives på engelsk.
§ 8-12. Melding om flernasjonale konserns fordeling av inntekt, skatt mv
- det utenlandske morselskapet ikke har plikt til å levere melding i landet der det er hjemmehørende,
- landet der morselskapet er hjemmehørende har inngått en folkerettslig overenskomst med Norge som gir grunnlag for utveksling av opplysninger, men ikke har en avtale om automatisk utveksling av meldinger med virkning ved utløpet av det året det skal leveres melding etter første ledd, eller
- skattemyndighetene har varslet foretaket i Norge om at landet der morselskapet er hjemmehørende, ikke overholder avtale som nevnt i bokstav b eller av andre grunner ikke sender meldinger til Norge.
Paragrafen retter seg mot store konsern med virksomhet i flere land. Et norsk morselskap som har foretak i utlandet, må hvert regnskapsår sende skattemyndighetene en samlet rapport om konsernet. Rapporten viser hvordan inntekt og skatt fordeler seg landene imellom, hva konsernet driver med i hvert land, og hvilke enkeltforetak som er med og hva de gjør. Slik får norske myndigheter et overblikk over hele konsernet, ikke bare den norske delen.
Plikten kan også ramme norske foretak som ikke er morselskap. Det skjer når konsernets mor ligger i utlandet og rapporten ikke blir sendt derfra på en måte som er tilstrekkelig for Norge. Loven nevner tre situasjoner. Den første er at det utenlandske morselskapet ikke har rapporteringsplikt i hjemlandet. Den andre er at hjemlandet har en avtale med Norge om utveksling av opplysninger, men ikke om automatisk utveksling for det aktuelle året. Den tredje er at skattemyndighetene har varslet det norske foretaket om at hjemlandet bryter avtalen, eller av andre grunner ikke sender rapporter til Norge. Det holder at én av disse tre situasjonene foreligger.
Norske foretak i et konsern der noen har rapporteringsplikt, må dessuten opplyse hvilket foretak i konsernet som leverer rapporten, og i hvilket land det holder til. Det er en egen opplysningsplikt, og den gjelder selv om det ikke er det norske foretaket som skal levere. Mindre konsern slipper alt dette: Var konsernets samlede inntekt året før regnskapsåret under 6,5 milliarder kroner, faller plikten bort. Rapporten skal skrives på engelsk.
Rapporten er skjermet. Skattemyndighetene kan gi den videre til andre norske myndigheter bare etter reglene i § 3-3. Den paragrafen åpner for utlevering til offentlige myndigheter når mottakeren trenger opplysningene for å gjøre jobben sin, og utleveringen ikke går for langt i forhold til ulempene for personvern og konkurransefølsom informasjon. Til utenlandske myndigheter kan rapporten bare gå ut etter en folkerettslig avtale, det vil si en avtale mellom stater.
Paragrafen må ses sammen med § 8-11. Der gjelder en annen rapporteringsplikt: Selskap som leverer skattemelding, skal også gi opplysninger om transaksjoner og mellomværender med nærstående selskaper. § 8-11 handler altså om enkeltselskapets forhold til nærstående, mens § 8-12 gir bildet av hele konsernet på tvers av landegrenser. Eksempel: Et norsk morselskap eier datterselskap i to andre land, og konsernet er over inntektsgrensen. Morselskapet må da selv levere den engelskspråklige rapporten.