§ 96. Sikkerhetsstillelse ved arrest i skip: dekning og søksmålsfrist

Paragrafen gjelder hva som skjer når saksøkte tilbyr sikkerhet og retten sier ja. Da er det ikke nok at sikkerheten finnes. Retten må også avgjøre hva den skal dekke, og hvor lenge saksøkeren kan vente med å gå til sak. Bestemmelsen har to deler.

Den første delen gjelder rekkevidden. Sikkerheten skal stå bak enhver dom som blir avsagt i kravet av en domstol med myndighet til å behandle det. Det spiller ingen rolle om dommen kommer fra en norsk eller en utenlandsk domstol. Det spiller heller ingen rolle om Norge har avtale med den aktuelle staten om å anerkjenne og fullbyrde dommer. Poenget er at sikkerheten ikke faller bort fordi dommen er utenlandsk.

Den andre delen gjelder tid. Retten fastsetter samtidig hvor lang tid saksøkeren har på å gå til søksmål om kravet. Er det allerede satt en frist, trengs ingen ny. Fristen avbrytes når søksmål er reist. Det gjelder selv om avgjørelsen fra den domstolen ikke ville bli bindende i Norge. Søksmålet kan altså stoppe fristen selv om det ikke er sikkert at dommen får virkning her.

I kapitlet om arrest står paragrafen mellom § 95, om hvor skipet må være for at arrest skal kunne gjennomføres, og § 97, som krever sikkerhet for havneavgift. De to sikkerhetene er ikke det samme. Sikkerheten i § 96 dreier seg om selve kravet og en framtidig dom. Sikkerheten i § 97 skal dekke havneavgift som løper mens saken pågår, og saksøkeren stiller den. § 91 slår fast at arrestreglene bygger på tvisteloven kapittel 32 og 33, og § 98 sier at tvangsfullbyrdelsesloven og tvisteloven ellers gjelder, blant annet reglene om vilkårene for arrest og rettsvirkningene av den. § 92 og § 93 sier hvilke krav og hvilke skip arrest kan gjelde.

Eksempel: Saksøkte tilbyr sikkerhet, og retten godtar. Retten fastsetter da at sikkerheten står for en dom fra hvilken som helst kompetent domstol, og gir saksøkeren en frist til å gå til sak. Går saksøkeren til sak i tide, er fristen avbrutt.