§ 503 a. Foreldelse av krav om vrakkostnader (kapittel 10 a)
- Krav om dekning av kostnader ved vrak må følges opp med søksmål innen tre år fra myndighetens avgjørelse om at vraket er en fare.
- Yttergrensen er seks år fra sjøulykken, eller fra den første hendelsen i en serie.
- Reglene har samme oppbygning som foreldelsesfristene for forurensningsskade i § 503.
§ 503 a. Foreldelse etter kapittel 10 a
Paragrafen setter frister for krav om dekning av kostnader ved vrak (et forlist skip som ligger igjen som en fare). Kravene gjelder å finne vraket, merke det og fjerne det, etter kapittel 10 a. Slike krav faller bort hvis søksmål ikke er tatt ut innen tre år fra den dagen rette myndighet slo fast at vraket var en fare. Vurderingen skal gjøres i tråd med vrakfjerningskonvensjonen.
Fristen starter altså ikke ved ulykken, men når myndigheten har konstatert faren. Derfor har paragrafen en ytre frist: krav kan aldri reises senere enn seks år etter den dagen sjøulykken som ga vraket, inntraff. Bestod ulykken av flere hendelser, telles seksårsfristen fra den første.
Eksempel: En myndighet avgjør at et vrak er en fare, og en kravshaver vil ha dekning for kostnader knyttet til vraket. Søksmål må da tas ut innen tre år fra avgjørelsen. Sjøulykken ligger imidlertid alltid til grunn som yttergrense, så kravet må uansett være reist før seksårsfristen fra ulykken er ute. Eksemplet er konstruert og bruker bare begrepene i loven.
Paragrafen står i rekken av foreldelsesregler. § 501 gir fristene for andre sjørettslige krav, § 502 sier at alminnelig foreldelsesrett gjelder for resten, og § 503 har tilsvarende tre- og seksårsfrister for forurensningsskade. Mønsteret er det samme: en kortere frist fra et bestemt tidspunkt og en lengre yttergrense. § 503b bærer tittelen foreldelse etter kapittel 11, og § 504 sier at norsk rett avgjør foreldelse når søksmålet reises her, for krav etter § 501.