§ 462. Hvor felleshavari gjøres opp, og hva en dispasje er
- Felleshavari gjøres som hovedregel opp i rederens hjemland.
- I Norge avgjør og beregner dispasjørene, og resultatet kalles dispasje.
- Rederen begjærer dispasje, men interesserte kan gjøre det selv hvis rederen ikke gjør det innen to uker.
- Kongen bestemmer hvem som oppnevner dispasjørene.
§ 462. Sted for oppgjør av felleshavari. Dispasjør og dispasje
Paragrafen sier hvor et felleshavari (en ordning der skade, tap og kostnader fordeles på flere parter) skal gjøres opp. Hovedregelen er rederens hjemland, med mindre partene har avtalt noe annet. I Norge er det dispasjørene som tar stilling til om vilkårene for felleshavari er oppfylt, og som lager beregningen. Denne avgjørelsen og beregningen kalles dispasje. Kongen bestemmer hvem som oppnevner dispasjørene.
I praksis begynner en dispasje med en begjæring. § 463 sier at rederen begjærer dispasje. Gjør ikke rederen det innen to uker etter å ha fått en anmodning fra noen med rettslig interesse i havariet, kan den interessenten selv sette fram begjæringen. Kort sagt er det rederen som normalt setter i gang, men interesserte kan tvinge fram en begjæring hvis rederen drøyer. Alle med rettslig interesse må uten unødig opphold gi dispasjøren de opplysningene og dokumentene han eller hun finner nødvendige (§ 464).
Hva som er felleshavari, avgjøres etter § 461. Der gjelder York-Antwerpen-reglene, med mindre noe annet er avtalt, både for hvilke skader, tap og kostnader som regnes med og for fordelingen. Kongen fastsetter hvilken versjon som gjelder. Eieren av last hefter for havaribidraget med godset, men ikke personlig (§ 465). Er man uenig i en dispasje, kan man saksøke i rettskretsen der dispasjøren har fast forretningssted (§ 466).
Naboene før § 462 dekker forskudd på bergelønn (§ 453), saksregler for bergelønn (§ 454) og statseid last (§ 455). Fra § 461 og utover er temaet felleshavari, og § 462 er den som peker ut sted og ansvarlig for oppgjøret.