§ 445. Når har en berger krav på bergelønn?

Paragrafen sier når en berger har krav på bergelønn (betaling for redningsarbeidet). Hovedregelen er at bergingen må ha gitt et nyttig resultat. Har innsatsen ikke reddet noe av verdi, blir det ingen bergelønn etter denne regelen. Bergelønnen har også et tak: den kan ikke bli høyere enn verdien av det som ble reddet. Renter og saksomkostninger kommer i tillegg til taket.

Andre ledd handler om å redde mennesker. Å redde liv gir ikke i seg selv krav på bergelønn. Den som har reddet menneskeliv under en berging, kan likevel få en rimelig del av bergelønnen eller av et særlig vederlag. Livredning gir altså ikke eget krav, men en andel av det som blir utbetalt.

Tredje ledd gjør et unntak fra kravet om nyttig resultat. Selv om bergingen ikke lyktes, kan bergeren kreve særlig vederlag etter § 449. Det gjelder når skipet, alene eller sammen med lasten, medførte fare for miljøskade. Vederlaget skal dekke bergerens omkostninger og kan bare kreves for den delen som overstiger bergelønn. Det kan økes med inntil 30 prosent av omkostningene, og når det er rimelig helt opp til 100 prosent, hvis bergeren har lyktes i å hindre eller redusere miljøskaden. Er bergeren uaktsom og dermed unnlater å avverge miljøskade, kan vederlaget reduseres eller bortfalle.

Eksempel: En berger tar et forlist skip på slep, men skipet synker, og det blir ikke reddet noe. Da har bergeren normalt ikke krav på bergelønn. Bergeren kan likevel ha krav på særlig vederlag hvis skipet utgjorde en fare for miljøet.

Utmålingen av bergelønn følger § 446, og ansvaret for å betale er fordelt i § 447. § 442 viser hvor reglene gjelder, og § 444 beskriver pliktene til bergeren og skipets side. Etter § 443 kan partene avtale noe annet enn kapittelet sier.