§ 416. Krigsfare og heving av passasjeravtalen

Paragrafen gir både passasjeren og bortfrakteren rett til å heve (si opp) befordringsavtalen hvis reisen etter avtaleinngåelsen viser seg å innebære fare for passasjeren eller skipet. Faren må skyldes for eksempel krig eller sjørøveri, eller ha vokst betydelig fra det nivået den hadde da avtalen ble inngått. Retten gjelder selv om reisen allerede er i gang. Den som hever, slipper å betale erstatning for selve hevingen.

Den som vil heve, må si fra uten ugrunnet opphold (uten unødig utsettelse). Gjør man ikke det, må man erstatte skaden som følger av at meldingen uteble. Eksempel: en passasjer velger å avslutte avtalen, men gir bortfrakteren beskjed først lenge etter at faren ble kjent. Da kan bortfrakteren kreve dekket tap som skyldes at beskjeden kom sent.

Hva bortfrakteren kan kreve i betaling når avtalen heves, følger av § 417. Heves avtalen etter § 416 etter at reisen er begynt, har bortfrakteren rett til en forholdsmessig del av vederlaget. Beregningen skjer etter reglene om avstandsfrakt (betaling for den delen av reisen som er tilbakelagt). Bestemmelsen i § 417 viser dermed direkte hit.

Nabobestemmelsene viser sammenhengen. § 413 sier at bortfrakteren slipper å utføre reisen hvis skipet i en avtale om et bestemt skip går tapt eller ikke kan settes i stand før avreise. § 414 gir passasjeren rett til å heve når bortfrakteren ikke ordner videre transport innen rimelig tid etter et opphold under reisen eller tap av skipet. § 415 regulerer det motsatte tilfellet, der passasjeren selv ikke møter opp eller avbryter, og bortfrakteren da i utgangspunktet beholder vederlaget. § 412 gir bortfrakteren sikkerhet i reisegods. § 418 og § 418 a gjør forordninger om ulykkesansvar og passasjerrettigheter til norsk lov, og § 418 b gir tilsynsmyndigheten adgang til å gi pålegg ved brudd på passasjerrettighetene.