§ 310. Verneting og tvisteklausuler i fraktavtaler

Sjøloven·LOV-1994-06-24-39
Kort oppsummert
Lovteksten ordrett

§ 310. Jurisdiksjons- og voldgiftsklausuler

Enhver forhåndsavtale som innskrenker saksøkerens rett til å få rettstvist vedrørende stykkgodstransport etter dette kapittel avgjort ved søksmål, er ugyldig for så vidt den begrenser saksøkerens rett til etter eget valg å reise søksmål ved domstol for det sted der:
  1. saksøktes hovedforretningssted ligger, eller saksøktes bosted dersom saksøkte ikke har noe hovedforretningssted,
  2. transportavtalen ble inngått, forutsatt at saksøkte har forretningssted eller agent der som avtalen er sluttet gjennom,
  3. leveringsstedet etter transportavtalen ligger, eller
  4. det avtalte eller faktiske utleveringssted etter transportavtalen ligger.
Reglene i første ledd er ikke til hinder for at søksmål reises ved domstol for det sted som er angitt med henblikk på søksmål i transportavtalen. Etter at tvist er oppstått, kan partene avtale hvordan den skal behandles.
Er konnossement utstedt i henhold til et certeparti som inneholder bestemmelse om avgjørelse av tvister ved søksmål eller voldgift uten at konnossementet uttrykkelig angir at bestemmelsen er bindende for innehaveren av konnossementet, kan transportøren ikke gjøre bestemmelsen gjeldende mot en innehaver av konnossementet som har ervervet det i god tro.
Her i riket kan søksmål vedrørende avtale om transport av stykkgods i fart mellom to stater i alle tilfelle reises på det sted eller på et av de steder der saken har slik tilknytning som nevnt i første ledd eller på annet sted her i riket som partene har avtalt.
Bestemmelsene i første og fjerde ledd gjelder ikke dersom verken det avtalte leveringssted eller det avtalte eller faktiske utleveringssted etter § 252 tredje ledd ligger i Norge, Danmark, Finland eller Sverige, eller dersom annet følger av Luganokonvensjonen 2007.
Bestemmelsene i paragrafen her er ikke til hinder for at det besluttes midlertidig sikring her i riket.
Kilde: Lovdata — Sjøloven § 310
Hva betyr dette?

Paragrafen regulerer hvor tvister om stykkgods (gods som fraktes som enkeltsendinger, ikke hele skipslaster) kan avgjøres av domstol. Hovedregelen er at en avtale på forhånd ikke kan ta fra saksøkeren retten til å velge blant flere mulige steder. Saksøkeren kan for eksempel velge domstolen der saksøkte har hovedkontor, eller stedet der godset skal leveres. Flere valgmuligheter følger av paragrafen selv.

To ledd gir mer frihet. Avtalen kan peke ut en domstol, og det er lov å reise sak der. Etter at tvisten har oppstått, står partene fritt til å avtale hvordan den skal løses. Er konnossementet utstedt etter et certeparti (avtale om leie av hele eller deler av et skip) med en tvisteklausul om søksmål eller voldgift, kan transportøren ikke bruke klausulen mot en godtroende innehaver. Unntaket er at konnossementet uttrykkelig sier at klausulen binder innehaveren.

Fjerde ledd gir norske domstoler kompetanse: søksmål om stykkgods i fart mellom to stater kan alltid reises på et av stedene nevnt i første ledd, eller et annet sted i Norge som partene har avtalt. Femte ledd sier at første og fjerde ledd ikke gjelder hvis verken leveringsstedet eller utleveringsstedet ligger i Norge, Danmark, Finland eller Sverige, eller hvis Luganokonvensjonen 2007 sier noe annet. Sjette ledd gjør at midlertidig sikring (tiltak for å sikre et krav mens saken pågår) kan besluttes her i riket uansett.

Etter § 252 gjelder kapitlet for innenriks fart i Norge og fart mellom Norge, Danmark, Finland og Sverige, og under visse vilkår også annen fart. § 311 bygger på denne paragrafen og åpner for skriftlig avtale om voldgift. Både § 285 og § 311 viser til § 310. Naboene § 308 og § 309 gjelder sjøfraktbrev.

Eksempel: En avsender vil saksøke transportøren. Klausulen er da ugyldig så langt den begrenser dem.

Relaterte paragrafer
Alle §§ i sjøloven →
Gratis vurdering av din sak