§ 36. Sjekk i utenlandsk valuta og omregning av kurs

Sjekkloven·LOV-1932-05-27-3

Kort oppsummert

Sjekk i valuta som ikke er vanlig betalingsmiddel på betalingsstedet kan betales i stedets valuta, omregnet etter verdien på betalingsdagen.
Blir sjekken ikke betalt ved forevisning, velger innehaveren mellom kursen på forevisningsdagen og betalingsdagen.
En fast kurs i sjekken går foran handelsbruken, og avtalt betaling i en bestemt utenlandsk valuta setter omregningsreglene til side.
Ved samme valutanavn men ulik verdi antar man at betalingsstedets valuta er ment.

Lovteksten ordrett

§ 36

Når en chekk lyder på betaling i en myntsort som ikke er gangbar på betalingsstedet, kan beløpet inntil forevisningsfristens utløp betales i landets mynt efter sin verdi på betalingsdagen. Betales chekken ikke ved forevisningen, kan chekkinnehaveren, hvis han ønsker det, kreve beløpet betalt i landets mynt enten efter forevisningsdagens kurs eller efter betalingsdagens.

Ved beregningen av den fremmede mynts verdi skal handelsbruken på betalingsstedet følges, hvis ikke trassenten har foreskrevet at beløpet skal betales efter en i chekken fastsatt kurs.

Foranstående regler kommer ikke til anvendelse i de tilfelle hvor trassenten har fastsatt at betalingen skal erlegges i en bestemt angitt myntsort (bestemmelse om effektiv betaling i fremmed mynt).

Er chekksummen angitt i en myntsort som har samme benevnelse, men en forskjellig verdi, i det land hvor chekken er utstedt, og det land hvor den skal betales, er formodningen for at det er betalingsstedets mynt som er ment.

Kilde: Lovdata — Sjekkloven § 36

Hva betyr dette?

Paragrafen løser et praktisk problem. Hva skjer når en sjekk lyder på en utenlandsk valuta som ikke er vanlig betalingsmiddel der sjekken skal betales? Da trengs det regler for hvilken valuta som skal brukes, og for hvilken kurs (omregningsforholdet mellom to valutaer) som gjelder. Paragrafen har fire deler, og hver av dem dekker sin egen situasjon.

Hovedregelen er at sjekken kan betales i valutaen som brukes på betalingsstedet. Så lenge fristen for å vise fram sjekken ikke er ute, regnes beløpet om etter verdien på dagen betalingen skjer. Blir sjekken ikke betalt da den ble vist fram, får innehaveren et valg. Han kan kreve omregning etter kursen på dagen sjekken ble vist fram, eller etter kursen på betalingsdagen. Det er innehaveren som bestemmer hvilken av de to han vil bruke.

Hvordan valutaens verdi fastsettes, følger av handelsbruken (vanlig praksis i handelen) på betalingsstedet. Utstederen kan gå utenom dette ved å skrive en fast kurs inn i selve sjekken. Da er det den kursen som gjelder. Utstederen kan også bestemme at betalingen skal skje i en bestemt utenlandsk valuta. Loven kaller dette «effektiv betaling i fremmed mynt». Da gjelder ikke omregningsreglene i det hele tatt.

Den siste delen gjelder valutaer som har samme navn i to land, men ulik verdi. Er sjekken utstedt i det ene landet og skal betales i det andre, og beløpet er oppgitt i en slik valuta, antar man at det er betalingsstedets valuta som er ment. Loven bruker ordet formodning for dette, altså en antakelse man går ut fra.

Paragrafen hører til kapitlet om forevisning og betaling. Fristen den viser til, er fristen for å vise fram sjekken i § 29, som er 20 eller 70 dager avhengig av hvor sjekken er utstedt. Hovedregelen om at en sjekk betales når den vises fram, står i § 28. Innlevering til et avregningskontor (et felles oppgjørssted for banker) likestilles med forevisning etter § 31. Etter § 32 skal banken ikke betale en sjekk som utstederen har tilbakekalt, med mindre § 25 gir et unntak. Ved sjekker mellom steder med ulik kalender omregnes utstedelsesdagen etter § 30.

Eksempel: Innehaveren viser fram en sjekk i utenlandsk valuta som ikke er vanlig betalingsmiddel på betalingsstedet, og banken betaler ikke. Innehaveren kan da velge mellom kursen på forevisningsdagen og kursen på betalingsdagen.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i sjekkloven →