§ 34. Kvittering og delbetaling når banken betaler en sjekk

Paragrafen gjelder selve utbetalingen av en sjekk. Den har tre regler om hva banken (trassatbanken, altså banken sjekken er trukket på) kan kreve, og hva innehaveren må finne seg i. Den første er at banken kan kreve å få sjekken utlevert når den betaler. Innehaveren må da kvittere på selve sjekken. Dermed sitter banken igjen med et dokument som viser at oppgjøret har funnet sted.

Den andre regelen er at innehaveren ikke kan avvise en delbetaling. Tilbyr banken bare en del av beløpet, må innehaveren ta imot den delen. Resten av beløpet er da fortsatt ubetalt.

Den tredje regelen gjelder når det bare er betalt en del. Banken kan da kreve at det føres en påtegning (en kort notis) på sjekken om delbetalingen. I tillegg kan banken be om en egen kvittering. Banken får slik både en markering på sjekken og et eget dokument om det som er betalt.

Paragrafen hører til kapitlet om forevisning og betaling. Etter § 28 skal en sjekk betales når den vises fram, og § 29 gir fristene for å vise den fram. Innlevering til et avregningskontor (et felles oppgjørssted for banker) likestilles med forevisning etter § 31. Naboparagrafen § 35 sier hva banken må kontrollere når den betaler en sjekk som kan overdras ved endossement: at endossementene henger sammen i en rekke. Banken har ikke plikt til å undersøke om underskriftene er ekte. § 36 gjelder sjekker i utenlandsk valuta. Etter § 32 skal banken ikke betale en sjekk som utstederen har tilbakekalt, med mindre § 25 gir et unntak. Etter § 33 rokkes ikke sjekken av at utstederen dør eller mister handleevnen etter utstedelsen.

Eksempel: Innehaveren viser fram en sjekk, og banken vil bare betale en del av beløpet. Innehaveren må ta imot delen. Banken kan be om at delbetalingen noteres på sjekken og om en egen kvittering. Ved full betaling kan banken i stedet kreve å få sjekken utlevert med kvittering.