§ 8-3. Adgangsklarering til skjermingsverdige objekter

Adgangsklarering er en godkjenning av personer som skal ha adgang til hele eller deler av et skjermingsverdig objekt eller en infrastruktur. Paragrafen sier hvem som kan kreve den. Et departement kan bestemme det for virksomheter i sin egen sektor. Sikkerhetsmyndigheten kan gjøre det samme overfor virksomheter som ikke hører under noe departement.

Loven setter en skranke. Er det mulig å bruke andre egnede sikkerhetstiltak, skal det ikke fattes vedtak om adgangsklarering. Kravet er altså siste utvei og ikke første valg. Et vedtak som treffer selvstendige rettssubjekter, for eksempel en privat virksomhet som er egen juridisk enhet, kan påklages.

Hvem kan få adgangsklarering? Personer som skal ha tilgang til objekter eller infrastruktur som er klassifisert etter § 7-2. Departementet kan bestemme at en person som allerede har sikkerhetsklarering for et bestemt nivå, også regnes som klarert for adgang til et bestemt objekt. Kongen kan gi forskrift om kravene og om forholdet mellom adgangsklarering og sikkerhetsklarering.

Paragrafen ligger tett opp til flere andre regler. Paragraf 7-3 om beskyttelse av objekter viser hit, og det gjør også § 8-1, som krever at personer autoriseres og har adgangsklarering der det er fattet vedtak. Selve avgjørelsen om å klarere en person tas etter § 8-4, med personkontroll etter § 8-5. Sikkerhetsklarering for gradert informasjon er regulert separat i § 8-2.

Eksempel: Et departement vurderer et objekt i sin sektor og ser at det ikke er nok med vanlige sikkerhetstiltak. Departementet fatter vedtak om krav til adgangsklarering. Personer som skal inn i objektet, må da ha slik klarering, og virksomheten kan klage hvis den er et eget rettssubjekt og er uenig.