§ 11-2. Tvangsmulkt etter sikkerhetsloven

Tvangsmulkt er et pressmiddel: et pengebeløp som teller opp så lenge et regelbrudd varer, og som skal få virksomheten til å rette seg. Tilsynsmyndigheten kan bruke det når en virksomhet bryter pliktene i flere av lovens kapitler, blant annet reglene om varsling (§ 4-5) og om beskyttelse av objekter og infrastruktur (§ 7-3). Mulkten stopper først når forholdet er rettet opp. Tvangsmulkt kan også brukes hvis en virksomhet ikke følger et pålegg etter § 3-6.

Påleggene som mulkten kan sikre, er tilsynsmyndighetens pålegg om nødvendige tiltak for å ivareta lovens formål. Et pålegg om et konkret tiltak kan bare gis hvis kostnadene virker rimelige i forhold til nytten. Pålegget kan påklages. Tvangsmulkt kommer dermed inn som et virkemiddel når et pålegg ikke følges.

Virksomheten kan klage på vedtaket til departementet. Det har også status som særlig tvangsgrunnlag; reglene står i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Nærmere regler kan gis i forskrift.

Kapittel 11 har tre reaksjoner mot regelbrudd: tvangsmulkt i denne paragrafen, overtredelsesgebyr i § 11-3 og straff i § 11-4. Alle tre kan også ramme brudd på pålegg etter § 3-6. Det er likevel noen forskjeller. Tvangsmulkt skiller seg ved at lovteksten ikke krever at noen har handlet forsettlig (med vilje) eller uaktsomt (uforsiktig). Både § 11-3 og § 11-4 stiller et slikt krav. Straffen er bot eller fengsel inntil 6 måneder, hvis ikke forholdet rammes av en strengere straffebestemmelse. § 11-1 er noe helt annet: en ordning der Stortingets eget kontrollutvalg fører kontroll og tilsyn med det forebyggende sikkerhetsarbeidet.

Eksempel: Tilsynsmyndigheten har pålagt en virksomhet å gjennomføre et sikkerhetstiltak, men virksomheten gjør ingenting. Tilsynsmyndigheten fastsetter tvangsmulkt som løper til tiltaket er på plass. Virksomheten kan klage til departementet.