§ 16. Skyldnerens disposisjoner og godtroende tredjepersoner

Paragrafen beskytter dem som handler med skyldneren under rekonstruksjonsforhandlingen. Etter første ledd er en avtale eller annen disposisjon (en rettslig handling som binder skyldneren) fra skyldneren gyldig overfor en tredjeperson i god tro, selv om skyldneren ikke hadde fått tillatelse fra rekonstruksjonsutvalget.

Andre ledd rammer den som ikke var i god tro. En slik tredjeperson kan ikke kreve noe av skyldneren eller ta imot betaling fra skyldneren før tre ting har skjedd. Forhandlingen må være avsluttet, retten må ha stadfestet en rekonstruksjonsplan, og en eventuell akkord må være avviklet eller oppfylt. Poenget er at den som visste om mangelen, må vente.

Eksempel: skyldneren selger en gjenstand av stor betydning for driften uten den tillatelsen som kreves etter § 15. Tredjepersonen som kjøper, visste ikke om mangelen. Salget står da fast overfor tredjepersonen. Hadde tredjepersonen kjent til mangelen, kunne vedkommende ikke ha krevd noe fra skyldneren før alt var avsluttet.

Regelen skiller mellom dem som kan stole på at skyldneren har fullmakt, og dem som ikke kan det. Tillatelseskravet i § 15 er dermed først og fremst en intern spilleregel mellom skyldneren og utvalget. Utad må omverdenen kunne handle med skyldneren uten å sjekke først om utvalget har sagt ja.

Paragrafen er et motstykke til § 15. Der er skyldnerens rådighet begrenset av kreditorutvalgets tillatelse, og her er det klart at begrensningen ikke slår ut mot uvitende tredjepersoner. Reglene om utsatt behandling av konkursbegjæringer står i § 17, og begrensninger for utlegg og tvangsdekning står i § 18. Pant for lån som finansierer virksomheten, er regulert i § 19. Skyldnerens plikt til å gi opplysninger står i § 20, og regnskapsføreres og revisors bistandsplikt står i § 21.