§ 1-7. Regnskapsåret: kalenderår og avvik

Hovedregelen er at regnskapsåret følger kalenderåret. Loven åpner likevel for to avvik. Det første gjelder virksomhet med sesongsvingninger: da kan et annet år brukes hvis det gjør årsregnskapet mer informativt for leserne. Eksempel: en virksomhet der det meste av aktiviteten faller på en bestemt del av året, kan velge et regnskapsår som avsluttes når sesongen er over, hvis det gir bedre informasjon. Det andre gjelder filialer og datterselskaper av utenlandske foretak, som kan bruke samme regnskapsår som det utenlandske foretaket. Formålet er sammenfallende år. I særlige tilfeller kan departementet gjøre unntak fra hovedregelen, enten ved forskrift eller ved vedtak for et enkelt foretak.

Året trenger ikke være nøyaktig tolv måneder. Det første regnskapsåret, det første avvikende regnskapsåret og det siste avvikende regnskapsåret kan være både kortere og lengre. Taket er likevel 18 måneder, uansett hva som er årsaken. Eksempel: et nystartet foretak kan la første regnskapsår bli lengre enn tolv måneder, men aldri lengre enn 18. Reglene gjør at et foretak som starter opp eller avvikles, slipper å presse regnskapet inn i nøyaktig tolv måneder. Ved oppløsning slutter regnskapsåret den dagen foretaket løses opp, uavhengig av hva som ellers ville vært årets slutt.

Regnskapsåret er et fast holdepunkt i resten av loven. Størrelsesgrensene i § 1-5 gjelder på balansedagen, og gjennomsnittlig antall ansatte regnes for regnskapsåret. Regnskapsåret er dermed en del av målestokken for størrelsesklassene. Paragrafen står ved siden av § 1-6 om foretak av allmenn interesse og § 1-8 om styre, blant lovens grunnleggende definisjoner. § 10-3 (Overgangsbestemmelser) viser tilbake til denne paragrafen.