§ 3-5. Særskilt språkopplæring

Paragrafen gir elever med et annet morsmål enn norsk og samisk rett til særskilt språkopplæring frem til de kan norsk godt nok til å følge den ordinære opplæringen. Denne opplæringen kan bestå av tre elementer: forsterket opplæring i norsk, morsmålsopplæring, og tospråklig fagopplæring - skolen kan kombinere disse etter behov. Heimkommunen eller heimfylket skal jevnlig følge med på om eleven fortsatt trenger slik opplæring, og kan i tillegg bestemme at morsmålsopplæringen skal gis ved en annen skole enn den eleven vanligvis går på. Det er heimkommunen eller heimfylket som fatter vedtak om retten og som dekker utgiftene, med departementet som klageinstans.

I praksis er dette en overgangsordning: retten varer bare til eleven behersker norsk godt nok til å følge undervisningen på lik linje med andre, og skal derfor følges opp jevnlig av heimkommunen eller heimfylket - ikke bare vedtas én gang og glemmes. Vedtaksmyndigheten og finansieringsansvaret ligger hos det offentlige selv om eleven går på en privat skole, slik at elevens rettigheter ikke svekkes av skolevalget.

Særskilt språkopplæring er ett av flere virkemidler skolen har for å sikre at alle elever får tilfredsstillende utbytte av opplæringen, og henger sammen med den generelle tilpasningsplikten i § 3-4b og oppfølgingsplikten i § 3-4c. For elever som nylig har flyttet til Norge, kan innføringsopplæring etter § 3-5a være et alternativ til eller supplement til den særskilte språkopplæringen, gjennom egne grupper, klasser eller skoler. Skolen skal også samarbeide med andre tjenesteytere etter § 3-6a der eleven har behov utover språkopplæringen, for eksempel dersom eleven har en individuell plan etter annet regelverk.