§ 6. Hvordan politiet skal utføre tjenesten: svakeste middel, makt og barnets beste

Paragrafen er en grunnregel for hvordan politiet skal jobbe. Den har seks ledd. De handler om hvilke metoder politiet skal velge først, om å bruke det svakeste midlet som virker, om hvordan politiet skal opptre overfor folk, om makt, om bevæpning og om hensynet til barn.

Politiet skal først forsøke å nå målet med mildere virkemidler, som informasjon, råd, pålegg eller advarsel, eller ved å sette inn forebyggende tiltak. Sterkere midler kommer først når de svakere ikke er nok, ikke passer, eller allerede er prøvd uten resultat. Midlene må uansett være nødvendige og stå i forhold til hvor alvorlig situasjonen er, hva handlingen skal oppnå og omstendighetene ellers. Dette kalles forholdsmessighet (at inngrepet ikke skal være større enn situasjonen krever).

Politiet skal opptre saklig og upartisk og ta hensyn til integriteten til dem det gjelder. Den som blir gjenstand for et inngrep, skal ikke eksponeres offentlig mer enn det som er nødvendig for å gjennomføre handlingen. Makt kan brukes under tjenesten, men bare så langt det er nødvendig og forsvarlig. Politidirektoratet kan avgjøre om politiet skal bære våpen som del av den daglige tjenesten, og gir nærmere regler om omfanget, blant annet knyttet til tid og sted. Er barn berørt eller til stede, er barnets beste et grunnleggende hensyn.

Paragrafen står i kapittel II om utførelsen av polititjenesten og er en felles ramme for reglene der. § 4 sier hvem som kan utøve myndigheten, og § 5 pålegger alle å følge politiets pålegg, tegn og signaler straks. § 7 lar politiet gripe inn mot forstyrrelser av ro og orden. § 6a og § 6b gir egne og mer detaljerte vilkår for kameraovervåking og for bruk av skytevåpen. Slik er § 6 den generelle standarden, og de andre paragrafene regulerer bestemte tiltak nærmere. § 27a om bistand fra Forsvaret viser tilbake til denne paragrafen.