§ 17 e. Saksbehandling i tingretten ved forebyggende tvangsmidler

Politiloven·LOV-1995-08-04-53

Kort oppsummert

Begjæring om forebyggende tvangsmidler behandles av tingretten.
Tillatelse kan gis for opptil seks måneder om gangen ved særlige omstendigheter.
Den som rammes, får verken uttale seg, få kjennelsen eller krav på beskjed etterpå.
Forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder ikke.

Lovteksten ordrett

§ 17 e. Behandlingen av begjæringer om bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed mv

Begjæring om tillatelse etter § 17 d settes frem for tingretten på det sted der det mest praktisk kan skje. Tillatelse kan gis for inntil 6 måneder av gangen dersom særlige omstendigheter tilsier at en fornyet prøving etter 4 eller 8 uker vil være uten betydning. Bruken av tvangsmidler skal stanses før utløpet av fristen som er satt i rettens kjennelse dersom vilkårene ikke lenger er oppfylt, eller dersom tvangsmiddelbruken ikke lenger anses hensiktsmessig.

Avgjørelse om inngrep etter § 17 d treffes uten at den som inngrepet retter seg mot eller som avgjørelsen ellers rammer, gis adgang til å uttale seg, og kjennelsen blir ikke meddelt dem. Straffeprosessloven § 100 a gjelder tilsvarende for saker som nevnt i § 17 d første ledd, likevel slik at innsynsretten begrenser seg til dokumenter som legges frem for retten. Den som inngrepet etter § 17 d retter seg mot, har ikke krav på underretning etter at bruken av tvangsmidlet har opphørt, eller rett til innsyn i opplysningene som har blitt innhentet ved bruk av tvangsmidlene.

Forvaltningsloven og offentlighetsloven gjelder ikke for saksbehandlingen som knytter seg til bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed.

Kongen kan gi forskrifter til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i kapitlet her.

Kilde: Lovdata — Politiloven § 17 e

Hva betyr dette?

Paragrafen sier hvordan en sak om forebyggende tvangsmidler behandles hos domstolen. Begjæringen sendes til tingretten på det stedet der det er mest praktisk. Retten kan gi tillatelse for inntil seks måneder om gangen. Det krever at særlige omstendigheter gjør det meningsløst å prøve saken på nytt etter fire eller åtte uker. Utgangspunktet er dermed fornyet prøving etter fire eller åtte uker. Bruken må stanses før fristen løper ut hvis vilkårene ikke lenger er oppfylt eller midlet ikke lenger er hensiktsmessig (formålstjenlig).

Saken behandles uten at den som blir rammet, får være med. Vedkommende får ikke uttale seg på forhånd, og kjennelsen blir ikke sendt til vedkommende. Etter at bruken er avsluttet, har vedkommende heller ikke krav på å få beskjed om den. Bare dokumentene som ble lagt fram for retten, kan være åpne for innsyn. Loven trekker her inn straffeprosessloven § 100 a. Den gir en offentlig oppnevnt advokat i oppgave å ivareta den mistenktes interesser overfor retten. Advokaten kan få innsyn i dokumentene, kan anke kjennelsen og har taushetsplikt. Advokaten må ikke ta kontakt med den mistenkte.

Forvaltningsloven og offentlighetsloven er skrudd av for denne saksbehandlingen. De vanlige reglene i de to lovene brukes altså ikke her. Kongen kan dessuten gi forskrifter (utfyllende regler) som gjelder hele kapitlet, ikke bare denne paragrafen.

Paragrafen er prosessdelen til § 17d. Vilkårene for selve inngrepet står der, mens § 17e sier hvordan saken føres. Taushetsplikten om at tvangsmidler er begjært eller brukt, står i § 17f. Båndlegging (frysing av formuesgoder) har sin egen saksbehandling i tingretten i § 17h, med andre regler: der skal den saken rammer, som utgangspunkt varsles og få uttale seg først. Kontrasten viser at forebyggende tvangsmidler er bygd på hemmelighold, mens båndlegging åpner for at den rammede kan forsvare seg.

Eksempel: Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har fått tillatelse for seks måneder. Etter en tid ser PST at vilkårene ikke lenger er oppfylt. Da må bruken av tvangsmidlet stanses, selv om rettens frist ikke har gått ut. Den som ble rammet, får verken beskjed om tillatelsen eller om at bruken er slutt.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i politiloven →