§ 17-1. Utbyggingsavtale: hva det er og når kommunen kan inngå den

Paragrafen forklarer hva en utbyggingsavtale er, og setter to grenser for bruken. Det er en avtale der kommunen og en grunneier eller utbygger blir enige om hvordan et område skal bygges ut. Avtalen har sitt grunnlag i kommunens myndighet som planmyndighet og skal følge opp arealdelen eller en reguleringsplan.

Den første grensen er frivillighet. Kommunen kan ikke kreve at noen inngår en utbyggingsavtale. En grunneier eller utbygger kan derfor si nei til å skrive under, og kommunen har ingen rett til å tvinge en avtale gjennom.

Den andre grensen gjelder tidspunktet. Kommunen kan ikke binde seg til en utbyggingsavtale for et område før arealdelen eller reguleringsplanen for utbyggingen er vedtatt. Avtalen kommer altså etter planvedtaket og ikke i stedet for det. Eksempel: Er reguleringsplanen for et område ennå ikke vedtatt, kan ikke kommunen undertegne en bindende avtale med utbyggeren om det området.

Resten av kapitlet bygger videre på dette. Etter § 17-2 skal kommunestyret selv fatte et vedtak som viser i hvilke tilfeller utbygging forutsetter en utbyggingsavtale. Paragraf 17-3 sier hva en avtale kan inneholde, for eksempel at grunneier eller utbygger betaler for tiltak som trengs for å gjennomføre planvedtaket, eller at kommunen får fortrinnsrett til å kjøpe en andel av boligene. Etter § 17-4 skal bidraget stå i rimelig forhold til utbyggingens art og omfang og belastningen på infrastrukturen. § 17-5 lar departementet gi samtykke til å fravike § 17-3 og § 17-4 når samfunnsmessige interesser tilsier det og grunneieren eller utbyggeren er enig. Saksbehandling, offentlighet og klage er tema i § 17-6.