§ 8 c. Opplysningsplikt om samtykke ved bruk av biologisk materiale fra mennesker
- Gjelder oppfinnelser som bruker biologisk materiale fra mennesker.
- Søknaden må vise om den som materialet stammer fra, har samtykket til bruken etter biobankloven.
- Brudd på opplysningsplikten kan straffes etter straffeloven § 221, men påvirker ikke søknadsbehandlingen eller patentets gyldighet.
- Henger sammen med reglene om deponering i § 8a og om leverandørland i § 8b.
§ 8 c
Paragrafen pålegger søkeren en opplysningsplikt når en oppfinnelse gjelder eller bruker biologisk materiale som stammer fra mennesker. Søknaden må da vise om personen materialet er hentet fra, har samtykket til den konkrete bruken, slik dette kreves etter biobankloven. Plikten er altså knyttet til hvor materialet kommer fra og hvordan det brukes, ikke til selve oppfinnelsens patenterbarhet.
Brytes opplysningsplikten, kan det straffes som uriktig opplysning etter straffeloven § 221, som setter straff av bot eller fengsel inntil to år for den som gir uriktige opplysninger til blant annet «offentlig myndighet under forklaringsplikt». Samtidig er det presisert at selve opplysningsplikten ikke har betydning for hvordan Patentstyret behandler søknaden, og heller ikke for om patentet til slutt er gyldig. Manglende eller uriktig opplysning om samtykke fører altså ikke i seg selv til avslag eller til at et meddelt patent kan kjennes ugyldig.
Bestemmelsen må ses i sammenheng med de øvrige reglene om biologisk materiale i patentsøknader. Etter § 8a skal en prøve av materialet deponeres hvis oppfinnelsen ikke kan beskrives fullt ut i søknadsdokumentene, og etter § 8b skal søknaden opplyse hvilket land materialet eller kunnskapen kommer fra (leverandørland), og om nødvendig samtykke derfra er innhentet. Søknaden skal for øvrig inngis skriftlig til Patentstyret etter § 8, som er patentmyndigheten her i landet, jf. § 7. Også § 33 viser til denne paragrafen.