§ 49. Vilkår for tvangslisens

§ 49 setter fellesvilkårene for alle former for tvangslisens etter §§ 45 til 48. For det første må søkeren ha prøvd å få til en vanlig lisensavtale på rimelige forretningsvilkår, uten å lykkes innen rimelig tid - tvangslisens er dermed en siste utvei, ikke en snarvei. For det andre må søkeren fremstå som i stand til å utnytte oppfinnelsen på en forsvarlig måte og i tråd med lisensvilkårene. En tvangslisens hindrer for øvrig ikke patenthaveren selv i fortsatt å bruke oppfinnelsen eller gi lisenser til andre.

Tvangslisensen er dessuten personlig i den forstand at den bare kan overføres sammen med virksomheten den er knyttet til - en tvangslisens etter § 46 første ledd kan i tillegg bare gå videre sammen med det avhengige patentet den gjelder. For halvlederteknologi er adgangen til tvangslisens smalere: den kan bare gis til offentlig, ikke-kommersiell bruk, eller på grunnlaget som følger av § 47. Til sist skal en tvangslisens hovedsakelig sikte mot å forsyne det norske hjemmemarkedet, selv om Kongen ved forskrift kan fastsette unntak fra dette.

Paragrafen er en fellesbestemmelse som virker sammen med hvert enkelt tvangslisensgrunnlag: § 45 om manglende utøvelse, § 46 om avhengige patenter, § 46 a om plantesorter og § 47 om allmenne interesser og konkurransehensyn. § 46 illustrerer hvor tett koblingen er: der fastslås at en tvangslisens til det avhengige patentet gjør at innehaveren av det opprinnelige patentet får tilsvarende rett til lisens på den nye oppfinnelsen - en gjensidighet § 49 tredje ledd bygger direkte videre på ved å begrense overføringsretten. Sakene kan bringes for retten etter § 50 eller for Konkurransetilsynet etter § 50 a.