§ 50 a. Tvangslisens behandlet av Konkurransetilsynet

§ 50 a åpner en alternativ vei til tvangslisens: i stedet for å gå til domstolene etter § 50, kan den som ønsker tvangslisens isteden fremme en begjæring for Konkurransetilsynet. Begjæringen må være begrunnet, opplyse om de samme forholdene som kreves etter § 49 første ledd, og angi hvor stort omfang lisensen skal ha, samt hvilket vederlag og vilkår parten mener er rimelige. Det skal betales et fastsatt gebyr. Mangler begjæringen noe av dette, gir Konkurransetilsynet en frist til å rette den; blir ikke manglene rettet i tide, avvises den, med mindre tilsynet velger å gi en ny frist.

Under saksbehandlingen kan Konkurransetilsynet innhente uttalelser fra Patentstyret, Plantesortsnemnda eller andre offentlige organer, som må svare innen seks uker. Alle som blir bedt om det, plikter å gi tilsynet de opplysningene det trenger, og tilsynet kan holde muntlige forhandlinger hvis det er hensiktsmessig. Bestemmelsen om at retten på begjæring fra en av partene kan oppheve en tvangslisens eller sette nye vilkår dersom forholdene endrer seg vesentlig, gjelder tilsvarende her, men med én viktig begrensning: Konkurransetilsynet kan ikke omgjøre en tvangslisens som allerede er gitt eller vurdert av domstolene. Vedtaket kan påklages til Konkurranseklagenemnda, og for selve iverksettingen av vedtaket gjelder forvaltningsloven § 42 om utsatt iverksetting.

Blir tvangslisensen opphevet eller innskrenket etter klage eller søksmål reist innen to måneder etter vedtaket, må lisenshaveren erstatte det tapet bruken har påført patenthaveren, og tilsynet kan kreve at det stilles sikkerhet for et slikt ansvar. Går saken videre til domstolene, kan retten prøve alle sider av vedtaket, men det kan ikke reises søksmål mot en avgjørelse om å avvise eller avslå begjæringen. Reiser patenthaveren søksmål om vedtaket, rettes det mot lisenshaveren, ikke mot Konkurransetilsynet.