§ 4A-4. Hvordan helsehjelp mot pasientens motstand kan gjennomføres

Paragrafen sier hva helsepersonell kan gjøre når vilkårene i § 4a-3 er oppfylt. Da kan hjelpen gjennomføres selv om pasienten motsetter seg. Det kan skje med tvang, eller med andre grep som går rundt motstanden. Paragrafen er dermed selve fullmakten til å bruke tvang, men den er strengt bundet til vilkårene i § 4a-3.

Loven nevner flere konkrete virkemidler. Pasienten kan legges inn på en helseinstitusjon og holdes der, hvis det trengs for å få gjennomført hjelpen. Tekniske varslings- og lokaliseringssystemer kan brukes. Det samme gjelder bevegelseshindrende tiltak, for eksempel belter.

Tvangen har en innebygd stoppmekanisme, fordi hjelpen skal vurderes hele tiden. Så snart vilkårene ikke lenger er til stede, må helsepersonellet avslutte. Det skal særlig ses på om hjelpen ikke virker som ønsket, eller gir uventede skadelige følger. Det er altså ikke nok at et vedtak en gang er fattet.

Paragrafen bygger på § 4a-3, som krever at tillitskapende tiltak er forsøkt, og at hjelpen etter en helhetsvurdering er den klart beste løsningen. Vedtaket om hjelpen treffes etter § 4a-5, og det gjelder i høyst ett år om gangen. Kapittelets formål etter § 4a-1 er å gi nødvendig hjelp mot vesentlig helseskade og samtidig begrense tvang. Kapitlet gjelder bare pasienter over 16 år uten beslutningskompetanse, ifølge § 4a-2. Klage og kontroll følger i § 4a-7 og § 4a-8.