§ 4A-3. Vilkår for helsehjelp som pasienten motsetter seg

Paragrafen setter vilkårene for når helsepersonell kan gi helsehjelp til en pasient som motsetter seg den. Første krav er at man har prøvd tillitskapende tiltak (tiltak som skal skape tillit hos pasienten). Bare når det er åpenbart nytteløst å prøve, kan dette hoppes over. Poenget er at tvang skal være siste utvei, i tråd med kapittelets mål om å begrense bruk av tvang.

Dernest må motstanden bestå, eller helsepersonellet må vite at den med stor sannsynlighet vil bestå. Da kan det fattes vedtak hvis tre ting er på plass. Uten hjelp kan pasienten få vesentlig helseskade. Hjelpen må anses nødvendig. Og tiltakene må stå i et rimelig forhold til behovet for hjelpen.

Selv når vilkårene er oppfylt, er ikke det nok alene. Helsepersonellet må også gjøre en helhetsvurdering, og hjelpen kan bare gis hvis den klart er det beste for pasienten. I vurderingen skal det blant annet veie tungt hvor sterk motstanden er, og om pasienten snart kan få tilbake evnen til å bestemme selv (beslutningskompetanse).

Paragrafen er kjernen i kapittel 4 A. Kapitlet gjelder pasienter over 16 år som mangler beslutningskompetanse og motsetter seg hjelpen, ifølge § 4a-2. Er vilkårene i denne paragrafen oppfylt, åpner § 4a-4 for å bruke tvang eller lignende virkemidler for å komme rundt motstanden. Selve vedtaket treffes etter § 4a-5, og det gjelder i høyst ett år om gangen. Pasienten og pårørende skal deretter underrettes (§ 4a-6), og de kan klage (§ 4a-7). Statsforvalteren kan også overprøve vedtaket (§ 4a-8).