§ 3-22. Avtaler som likestilles med salgspant
- Eiendomsforbehold og rett til å ta tingen tilbake ved mislighold regnes som salgspant.
- Leieavtaler som i realiteten er ment å ende med eierskifte, regnes som salg med salgspant.
- Reglene om salgspant gjelder tilsvarende selv når leietaker ikke skal bli eier.
- Avtalen anses tilstrekkelig spesifisert når gjenstand, leietid og leiebeløp er angitt.
§ 3-22. Rett som likestilles med salgspant
§ 3-22 hindrer at partene kommer seg rundt reglene om salgspant bare ved å kalle avtalen noe annet. Har selgeren, eller den som har finansiert kjøpet, i stedet formet avtalen som et eiendomsforbehold - at eiendomsretten til tingen blir hos selgeren helt til kjøpesummen eller lånet er fullt betalt - eller som en rett til å ta tingen tilbake ved mislighold, skal avtalen likevel regnes som en avtale om salgspant. Realiteten avgjør, ikke ordlyden partene har valgt.
Det samme gjelder leieavtaler og lignende avtaler som i realiteten er ment å sikre betaling for en overdragelse. Er meningen at leietakeren skal bli eier etter å ha betalt et visst antall leieterminer, regnes avtalen som salg med salgspant, ikke som en ordinær leieavtale. Selv om det ikke er meningen at leietakeren skal bli eier, gjelder reglene om hvilke ting som kan beheftes, forbudet mot videresalg, rettsvern og bortfall ved sammenføyning eller bearbeidelse likevel tilsvarende for slike avtaler - loven vil ikke at kredittkjøp forkledd som leie skal unnta partene fra disse vernereglene. Kravet i § 3-17 fjerde ledd om at avtalen må nevne tingen og beløpet, anses oppfylt så lenge leiegjenstandene, leietiden og de enkelte leiebeløpene er angitt.
Bestemmelsen bygger på og utvider rekkevidden til de foregående paragrafene om salgspant: § 3-15 om hvilke ting som kan beheftes, § 3-17 om rettsvern og § 3-20 om bortfall ved bearbeidelse er blant reglene som gjelder tilsvarende for avtaler § 3-22 fanger opp. Slik fungerer paragrafen som en sperre mot omgåelse, og avslutter dermed reguleringen av salgspant i kapittel 3.