§ 3. Industrigrunn og odel
- Grunn tatt i bruk til industri og ment for det formålet kan ikke få odel.
- Rimelig framtidig utvidelse av industrien regnes med i vurderingen.
- Industri som naturlig hører til en gård, følger samme regler som resten av eiendommen.
- Paragrafen må leses sammen med reglene om arealkrav og andre unntak i §§ 2, 4 og 5.
§ 3. Grunn til bergverk, fabrikk og andre industrielle føretak
Paragrafen holder industriell grunn utenfor odelsretten. Grunn som er tatt i bruk til bergverk (gruvedrift), fabrikk eller annen industri, kan ikke få odel når den er ment å tjene dette formålet. Det tas også hensyn til utvidelse som det er rimelig å vente i framtiden. Vurderingen stopper altså ikke ved det som er bygget i dag.
I praksis er dette aktuelt der en gård har en del av grunnen i industribruk. Den delen som er avsatt til industrien, får ikke odel. Eksempel: en grunneier har en tomt med en fabrikkbygning og areal til å bygge ut. Verken bygningen eller det arealet som trolig trengs til utvidelsen, kan få odel.
Andre ledd gir et unntak. Hører en industribedrift naturlig med til en gård, ut fra hvilken type virksomhet det er og hvor stor den er, gjelder de samme reglene som for resten av eiendommen. Da behandles bedriften som en del av gården og ikke som et eget industriområde. Eksempel: en liten virksomhet som drives som en del av gårdsdriften.
Paragrafen er én av flere avgrensninger av hva som kan odles. Utgangspunktet står i § 1: odel gjelder fast eiendom av den typen § 2 beskriver, kalt odlingsjord. Etter § 2 må eiendommen ha over 35 dekar fulldyrka eller overflatedyrka jord, eller over 500 dekar produktiv skog. Andre avgrensninger står i § 4, som holder vann, foss, elv og bruksrett over annen manns eiendom utenfor, og i § 5, som gjelder områder som reguleringsplanen har lagt ut til utbygging, samferdsel eller forsvar. Er det tvil om en eiendom er odlingsjord, kan den som har rettslig interesse få det avgjort ved skjønn etter § 6.