§ 28. Aktsomhetsplikt ved utsetting av fremmede organismer

§ 28 pålegger den som setter ut levende organismer i naturen, en aktsomhetsplikt: vedkommende skal gjøre det som er mulig for å hindre skadelige følger for det biologiske mangfoldet. Har utsettingen skjedd med tillatelse fra det offentlige, regnes plikten som oppfylt så lenge vilkårene for tillatelsen fortsatt gjelder. Plikten omfatter også den som driver virksomhet som kan spre organismer til steder de normalt ikke lever - selv uten at spredning er formålet, skal vedkommende i rimelig grad prøve å hindre det.

Aktsomhetsplikten fungerer som en sikkerhetsventil ved siden av søknadsplikten i loven: selv om noen har fått lov til å innføre eller sette ut en organisme, faller ikke ansvaret bort av den grunn. Oppstår det skade på naturmangfoldet, eller fare for alvorlig skade, må den ansvarlige straks melde fra til myndighetene og sette i gang tiltak. Loven henviser her videre til reglene om retting og avbøtende tiltak, som beskriver hva som kan kreves: stans av virksomheten, opprydding, og i ytterste konsekvens avliving av fremmede organismer eller tilbakeføring til der de opprinnelig kom fra. Plikten til å begrense skaden faller likevel bort dersom kostnadene ville vært svært urimelige sett opp mot hvor alvorlig overtredelsen er og den ansvarliges skyld og økonomi. Kongen kan i tillegg fastsette nærmere regler om hvilke virksomheter varslingsplikten omfatter.

Aktsomhetsplikten er selve grunnvilkåret bak de øvrige reglene om fremmede organismer: den gjelder ved siden av kravet om tillatelse til innførsel, kravet om tillatelse til utsetting, og unntaket for utsetting uten særskilt tillatelse, som nettopp forutsetter at aktsomhetsplikten overholdes. Reglene om forholdet til andre lover presiserer at en tillatelse etter naturmangfoldloven ikke fritar for tillatelse etter annet lovverk. Bestemmelsen er også trukket inn i reglene om overtredelsesgebyr og straff, som viser tilbake til nettopp denne paragrafen.