§ 2. Hvor naturmangfoldloven gjelder geografisk

Paragrafen trekker opp de geografiske grensene for hvor naturmangfoldloven gjelder. Hovedregelen er at loven gjelder på norsk landjord, inkludert innsjøer og vassdrag, og ut til grensen for territorialfarvannet. For Svalbard og Jan Mayen er utgangspunktet motsatt: bare kapittelet om genetisk materiale gjelder automatisk, mens andre deler av naturmangfoldloven bare får virkning der dersom Kongen bestemmer det særskilt. Ellers er det egne lover som miljøvernloven for Svalbard og loven om Jan Mayen som styrer. På kontinentalsokkelen og i den økonomiske sonen gjelder naturmangfoldloven verken fullt ut eller ikke i det hele tatt: der er det bare en utvalgt liste av paragrafer som gjelder, og da bare så langt de passer til forholdene til havs.

Listen over paragrafer som gjelder på sokkelen og i den økonomiske sonen dekker noen av lovens mest sentrale regler. Formålsparagrafen og definisjonene er med, slik at grunnbegrepene i loven også gjelder til havs. Det samme gjelder forvaltningsmålet for arter, som krever at arter og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt i levedyktige bestander, og de generelle beslutningsprinsippene om økosystemtilnærming, samlet belastning og avveining mot andre samfunnsinteresser og samiske interesser, som skal legges til grunn når myndighetene fatter vedtak. Reglene om høsting av vilt og lakse- og innlandsfisk er også tatt med, sammen med reglene om forvaltning og uttak av genetisk materiale fra naturen, som slår fast at slikt materiale er en felles ressurs som forvaltes av staten til gagn for miljø og mennesker.

Det geografiske virkeområdet i § 2 må leses sammen med formålsbestemmelsen i § 1, som forklarer hvorfor loven gjelder der den gjelder, og definisjonene i § 3, som brukes gjennomgående – også i vurderingen av hva som regnes som norsk landterritorium, innsjøer, vassdrag og territorialfarvann etter § 2.