§ 5. Forvaltningsmål for arter i naturen

Paragrafen fastsetter et av lovens to sentrale forvaltningsmål, ved siden av målet for naturtyper i § 4. Målet er at artene i norsk natur, og det genetiske mangfoldet innenfor hver art, skal bestå på lang sikt, og at bestandene skal være levedyktige der de naturlig hører hjemme. Der det trengs for å nå dette målet, skal også de områdene og forholdene artene er avhengige av for å leve og formere seg - de økologiske funksjonsområdene - tas vare på. Målet gjelder ikke fremmede arter, altså organismer som er satt ut eller har spredd seg til steder de ikke naturlig hører hjemme; disse reguleres av andre regler i loven.

Målet i § 5 er ikke en selvstendig hjemmel for vedtak, men et mål forvaltningen skal styre etter når den bruker andre regler i loven. Prinsippene i §§ 8 til 12 skal legges til grunn som retningslinjer når et forvaltningsorgan utøver offentlig myndighet, deler ut tilskudd eller forvalter fast eiendom, jf. § 7, og det skal fremgå av vedtaket hvordan denne vurderingen er gjort. I praksis betyr det at en beslutning som kan påvirke en art, skal bygge på kunnskap om artens bestandssituasjon så langt det er rimelig, jf. § 8, og at mangel på slik kunnskap ikke skal brukes som unnskyldning for å unnlate tiltak dersom det er risiko for alvorlig eller varig skade, jf. § 9. § 10, og på at den som er ansvarlig for et tiltak som svekker en art, som hovedregel bærer kostnadene ved å begrense skaden, jf. § 11 og § 12.

§ 5 må leses sammen med § 4, som stiller det tilsvarende målet for naturtyper og økosystemer - til sammen dekker de to paragrafene både arts- og systemnivået i naturen. Begge målene er også koblet til aktsomhetsplikten i § 6: enhver skal opptre aktsomt og gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfoldet i strid med disse målene, og den som har en offentlig tillatelse, anses som utgangspunkt å oppfylle aktsomhetsplikten så lenge forutsetningene for tillatelsen fortsatt gjelder. På denne måten fungerer § 5 som en overordnet målsetting som gir innhold og retning til mer konkrete plikter andre steder i loven.