§ 7-18. Skjønn om erstatning ved rådighetsinnskrenkninger

Paragrafen sier at erstatningskrav etter § 7-17 skal avgjøres ved skjønn. Skjønn er en særskilt domstolsbehandling der erstatningen fastsettes. Den som mener seg skadelidt av begrensninger fra en plan over luftfartshindringer, må derfor ta saken dit i stedet for å gå til vanlig søksmål.

Skjønn må kreves av den som vil ha erstatning. Fristen fastsettes i selve planen, og den kan ikke settes kortere enn to år regnet fra kunngjøringen. Blir fristen oversittet, gjelder reglene om oppfriskning i tvisteloven tilsvarende. Det betyr at en part i visse tilfeller kan få saken behandlet selv om fristen er gått ut. Etter tvisteloven gjelder det blant annet når hindringer utenfor partens kontroll har gjort det umulig eller uforholdsmessig byrdefullt å overholde fristen. Ellers kan oppfriskning gis hvis det ville være urimelig å nekte videre behandling. Da veier man forsømmelsens art, partens interesse og hensynet til motparten mot hverandre.

Utgiftene til skjønnet bæres av innehaveren av plassen, med mindre retten bestemmer noe annet. Grunneieren trenger derfor normalt ikke å bære kostnaden ved å få erstatningen fastsatt. Et konstruert eksempel: En eier krever erstatning fordi en høydebegrensning hindrer utnyttelse av tomten. Skjønn kreves innen fristen i planen, og innehaveren betaler skjønnskostnadene hvis ikke retten fastsetter noe annet.

Paragrafen må leses sammen med naboene. Etter § 7-17 har eieren rett til erstatning fra innehaveren når begrensningene gjør at eiendommen ikke kan utnyttes på regningssvarende måte. Etter § 7-17 kan det også kreves erstatning ved tiltak etter § 7-16, men bare hvis det først er søkt dispensasjon fra § 7-15 uten resultat, og staten innestår for at erstatningen betales. § 7-21 sier at planen gjelder til den oppheves eller gyldighetstiden er ute. Etter § 7-22 gjelder reglene i § 7-16 til § 7-18 tilsvarende for områder utenfor plan, men da bærer staten utgiftene i stedet for innehaveren.