§ 7-17. Erstatning når hinderplan begrenser eiendommen

Paragrafen sier når en grunneier kan få penger fordi en hinderplan begrenser hva han kan gjøre med eiendommen. Kravet rettes mot innehaveren av landingsplassen. Eieren har krav på erstatning hvis begrensningene gjør at eiendommen ikke lenger kan utnyttes lønnsomt, sett i forhold til størrelse og beliggenhet, eller hvis eieren lider et annet økonomisk tap som vanlige erstatningsregler dekker. Den samme retten har den som har en rettighet i eiendommen.

Erstatning kan også kreves når noen får skade eller tap fordi et luftfartshinder må fjernes etter § 7-16. Det er en viktig sperre: Kravet faller bort hvis eieren ikke først har forsøkt å få dispensasjon (unntak) etter § 7-15 første ledd, altså samtykke fra departementet til å overskride planen, og ikke har nådd frem. Tanken er at man først skal prøve å få lov. Staten garanterer at erstatningen blir betalt. Eieren risikerer dermed ikke å stå uten penger hvis innehaveren ikke betaler.

Uenighet om erstatningen avgjøres ved skjønn, som § 7-18 sier (skjønn er en egen prosess for å fastsette erstatning). Planen som gir grunnlaget for begrensningene, utarbeides etter § 7-13 og kunngjøres etter § 7-14. Innehaveren har etter § 7-19 plikt til å passe på at begrensningene holdes, og bærer altså både ansvaret for etterlevelsen og regningen når de rammer naboer. § 7-20 gjelder endring av planen, og § 7-21 hvor lenge den gjelder.

Eksempel: En grunneier får ikke bygge så høyt som han ønsket, fordi planen setter en grense. Han søker om samtykke, men får avslag. Da kan han kreve erstatning fra innehaveren av landingsplassen, hvis han kan vise at eiendommen ikke lenger kan brukes lønnsomt eller at han har lidd et annet tap. Staten sørger for at pengene kommer.