§ 149. Saksbehandlingsregler i konkurs: tvistelovens regler, fullmektiger og forkynnelse

Paragrafen sier at tvistelovens saksbehandlingsregler i stor grad brukes også i konkurs- og gjeldsforhandlingssaker. Tvisteloven er loven om vanlige sivile rettssaker. Reglene gjelder «så langt de passer», slik at konkursloven går foran der den har egne bestemmelser. Vitner og sakkyndige har samme møteplikt som ved hovedforhandling i en sivil tvist.

Hvem som kan føre saken for en part (prosessfullmektig), følger i hovedsak av tvisteloven § 3-3. Der er advokater den naturlige hovedgruppen. I tillegg kan en av partens nærmeste opptre, og ved tvister som gjelder næringsvirksomhet kan ansatte knyttet til den delen av virksomheten også gjøre det. Retten kan dessuten tillate en annen skikket, myndig person. Konkursloven føyer til at en inkassobevillingshaver hos en inkassator kan opptre på linje med advokater for fordringshaveren i inkassooppdrag. Ved konkursbegjæring, allmennprosess og anke er reglene snevrere: Da er det første til tredje ledd i tvisteloven § 3-3 som gjelder, så muligheten for at retten tillater en annen skikket person, faller bort.

Retten kan i særlige tilfeller beslutte bevisopptak (sikring av bevis før en eventuell rettssak) for å klarne hva boet har av rettigheter og plikter, og avgjør selv hvem som skal varsles. Før en tvist avgjøres, skal partene så langt det er mulig få uttale seg, muntlig eller skriftlig. Under konkurs kan forkynnelse (formell utlevering av dokumenter) til en fordringshaver skje til den som har meldt kravet, eller til fullmektigen som har opptrådt da kravet ble prøvd. Skiftesamlingene regnes som rettsmøter.

Paragrafen står i tredje del blant fellesreglene. Den bygger videre på hvem som avgjør hva etter § 145, hvilken tingrett som har saken etter § 146, og habilitetsreglene i § 148. Rettens kjennelser og virkningen av dem er regulert i § 150 og § 151, og ankefristen i § 153. Dermed gir § 149 den prosessuelle rammen som de andre bestemmelsene fyller ut.